Røtter

Dette bildet viser vestveggen i Varnhems klosterkyrka nær Skara i Sverige. Bildet ble tatt i går kveld, 4. april 2009. Veggen viser klare gotiske trekk. Tårnene strekker seg oppover, oppover, oppover - mot himmelen. En måne i ne ses som en liten, hvit flekk til høyre for tårnene.
Klosterkirken hørte med til det store anlegget som Cistercienserordenen grunnla i Varnhem i 1150. Det er altså gått noen år siden disse murene ble oppført.

Det var mange tanker og følelser som fòr gjennom min bevissthet da jeg sto bøyd i baklengs bue med kameraet foran meg for å fange toppen på begge de to høye tårnene på én gang.

Her var et av de viktigste setene for katolsk kirkeliv og mondén viten i Skandinavias middelalder. Herfra utspringer handlingen i forfatteren Jan Guilluos fantastiske trilogi (+ et 4. bind) om tempelridderen Arn og hans etterkommere.

Fra dette stedet er det under 3 mil til Gudhem, som i våre dager er langt mindre bevart, men som for 850 år siden var et like viktig tilholdssted for nonner som det ovennevnte var for munker.

Egentlig hadde jeg tenkt å bruke dette innlegget til å skrive om katolisismens tragiske situasjon i Skandinavia etter Reformasjonen. Besøket i Skaraborg-regionen i Västra Götaland nå i helgen har imidlertid satt i gang helt andre tanker i meg. De historiske betraktningene om Reformasjonen får vente.

Denne bloggen handler dypest sett om meg selv og min religiøse utvikling i retning av å bli katolikk. Derfor får historisk stoff, som mange andre kan skrive om langt bedre, langt sikrere og langt mer etterrettelig enn jeg, vente eller utgå, enda dette er noe som opptar meg. Hva som gikk galt på 1500-tallet, kan uansett ikke endres nå; vi må bare ta hendelsene til etteretning og til gjengjeld gjøre vårt beste nå i det 21. århundre.

Som nevnt i går formiddag har jeg vært ved Hornborgasjön og sett og hørt femten tusen traner og et ukjent antall vadefugl boltre seg i og ved den sumpaktige sjøen. Et av de underfundige særegenhetene i skandinavisk naturliv utspilte seg midt i Sør-Sverige denne uka, og jeg var der i rett tid!
Turen til Hornborga tok drøyt fire timer hver vei. Denne tiden ble benyttet til gode samtaler mellom fruen og meg om katolsk tro. Dette kommer jeg tilbake til i morgen, og jeg kan love et sterkt innlegg om temaet! Forøvrig gikk en betydelig del av turen over de vanvittig flate slettene i kommunene Skara, Vara og Grästorp. Her ser E20 og riksvei 47 ut til å være anlagt med ett og samme vater over en strekning på 7-8 mil.

Langs veien ses klynger av løvtrær, gårdsbygninger, åkrer og hester. Vi spilte John Fogerty i bilen og kjente hvor riktig det hørtes. Sverige är underbart!