E18 i mørke

Helgen er så godt som over. Turen til Västerås - 37 mil hver vei på E18 - ble en begivenhet vi kommer til å huske lenge.

Vi så ingen svart katt underveis. Vi behøvde altså ikke føle noen bekymring, verken på vegne av gammel overtro eller andre synlige varsler.

Det som imidlertid var så utrolig, var innholdet søndag formiddag. Vi hadde på forhånd funnet ut at Västerås er blant de svenske byene som faktisk har en egen katolsk kirke. Den heter Vår Frus Kyrka og ligger i Kristinagatan, relativt sentralt vest for Svartån og den gamle bydelen.

Da vi gikk til ro i 7. etasje i byens høyeste bygning, Skrapan med First Hotel Plaza, ble vekkerurfunksjonen på mobiltelefonen stilt slik at vi skulle være våkne i tide til både lang frokost og katolsk messe før hjemreisen. Slik ble det imidlertid ikke. Varslingstiden var kommet en hel time ut av stilling; kanskje var den som gjorde innstillingen (jeg selv) litt upresis i tastefingeren på lørdagsnatta. Det var i hvert fall tydelig at da telefonen lirte av seg sitt vekkesignal, var det altfor knapp tid til å rekke både frokost og messe. Frokosten var uansett nødvendig i forkant av de mer enn 4 timene med effektiv kjøring. Vår befatning med Vår Frus Kyrka begrenset seg derfor til en langsom passering i bil på Kristinagatan mens messen i en åpenbart fullsatt kirke gikk mot slutten.

Slik gikk det denne gangen. Jeg gjorde nok rett i ikke å skryte på meg planer om å besøke messen i Västerås på forhånd. Tilsvarende kunne jeg i kveld latt være å fortelle på bloggen at messen gikk i vasken for vår del, men jeg tar det med. Det sitter alltids en eller annen vennlig leser der ute som finner det underlig at vi var i Västerås en søndag formiddag uten å besøke Vår Frus Kyrka.

Det var nok ikke underlig, det var faktisk helt utelukket denne gangen. Men det gir oss jo en god grunn til å oppsøke Mälarstaden enda en gang (det har vært ganske mange ganger før, men da hadde vi ennå ikke fått interesse for Den katolske kirke, verken i Västerås eller andre steder).

Slik går livet sin gang, med krumspring og irrganger vi verken har herredømme over eller kontroll på. Lørdagen i Västerås ble fantastisk, hotelloppholdet imponerende og kjøreturene til og fra litt mer slitsomme enn ventet i regnet og tåka over slettene i Närke.

I morgen begynner en ny uke. Jeg ser fram til en ny utviklingssamtale med pateren i den lokale, katolske kirken på tirsdag, men hvis tiden strekker til, vil jeg allerede mandag 16. november skrive et innlegg jeg lenge har gledet meg til. Det skal handle om et protestantisk men slett ikke ueffent alternativ til rosenkransen!