Samhørighet

Vi er inne i den siste uka i november, denne mørkets måned da ingenting i hele verden ser lyst og lovende ut, men alt er bare bedrøvelig og slitsomt. Hvis du ikke gjenkjenner denne skildringen av årets 11. måned, skal du være glad og takknemlig. For meg blir november bare verre og verre å komme igjennom - skjønt i år har jeg klart meg uten å måtte ta en dag eller to hjemme fra jobb. Nå er det bare 3 arbeidsdager igjen av årets novemberutgave, og det ser ut at jeg skal klare det. Kanskje et tegn på at det likevel ikke blir bare verre?!
I kveld klarte jeg i hvert fall å komme meg på messe slik jeg ofte gjør på onsdager. Det gjorde godt. Denne knappe halvtimen gir gode muligheter for å fundere og reflektere over messen, den vidunderlige Kirken, Gud og livet. De etterhvert så kjente formuleringene i liturgiens ulike bestanddeler blir som søyler som bærer oppe et beskyttende tak over rommet der vi feirer messe i hver vår trosverden, alt etter hva vårt sinn har evne til av tanker og betraktninger med den meningstunge liturgien som grunnlag og referanse.
Alltid går man hjem fra messen som et litt annet menneske enn da man gikk dit.
Jeg kom opp i en serie korte samtaler i våpenhuset før vi gikk hver til vårt etter messen. Det mest spesielle, uventede og gledelige budskapet kom fra pateren, som kunne fortelle meg at det har meldt seg ytterligere to konvertitter til katekese! Det var virkelig en opptur av en nyhet. Nå får jeg tilhøre en gruppe!
Jeg ble invitert til en innledende samling 9. desember der pateren vil snakke om de to trosbekjennelsene. Deretter starter regelmessig opplæring 13 januar. Er det ikke supert?!?!
Jeg aner ikke om jeg kjenner de to andre, for jeg fikk bare vite at de kommer fra hver sin nabokommune i regionen her. Det spiller ingen rolle hvem eller hvordan de er; det viktige er at vi kommer til å utgjøre en gruppe der både lærestoffet og de personlige sidene ved hver av oss kommer til å skape en dynamikk som bidrar positivt til vår utvikling både som privatpersoner og katolikker. Det blir som å tilhøre en skoleklasse, men fordi vi er voksne alle tre - regner jeg med - vil klassen være langt mer homogen enn jeg er vant til å se i barneskolen.
Det å få tilhøre en liten gruppe av konvertitter tilfører den kommende opplæringen enda et aspekt, nemlig samhørighet i en sammenlignbar situasjon.
Ja, dette var sannelig en opptur! Jeg håper også at det å undervise 3 i stedet for 1 gir ekstra inspirasjon til den eiegode pateren. Det virket faktisk som han gledet seg over å informere meg nå i kveld. Slike oppturer trenger han minst like godt som jeg!