Fortiden omtalt på forhånd

En dag jeg hadde en av mine uregelmessige lesestunder i Salmenes bok, ble jeg vàr at jeg leste en beretning om en del av mitt eget liv slik jeg ser det i ettertid. Teksten jeg leste, var jo imidlertid skrevet 2500 eller kanskje hele 2900 år før jeg ble født; hvordan kunne det være mulig?
Tross det usannsynlige var gjenkjennelsen så stor og presis på viktige områder at jeg ble grepet, en bevegelse kom over meg og jeg ante en plan i all elendigheten jeg forsøker å legge bak meg.
Teksten jeg leste den kvelden, var Salme 40. Nettopp denne salmen inneholder en del kjente passasjer; jeg gjenkjente især en del av begynnelsen. Jeg festet meg også ved en av setningene i det åttende verset:
"I bokrullen er det skrevet om meg."
Jeg var altså ikke den første som opplevde å se sitt eget liv beskrevet i den gamle litteraturen. Det har sikkert også vært en lang rekke personer mellom kong David og meg som har funnet sitt liv beskrevet med det rike symbolspråket i Salme 40 og i mange andre av de bibelske salmene.
Min reaksjon kan ikke beskrives. Jeg leste salmen to ganger til med det samme, og jeg bestemte meg for å gjøre en del av den til hovedinnholdet i et dypt personlig blogginnlegg. Det er dette innlegget som er innledet nå, og når leseren ganske snart gir seg i kast med de 4 + 6 versene som jeg skal gjengi, vil de aller fleste ikke forstå annet enn at de mørke sidene av min fortid består av ugjerninger og destruktive relasjoner. Dette er forbi - jeg er katolikk nå.
Min skriftefar og de som trenger det, må få historien porsjonsvis, mens salmedikteren oppsummerer alt på én gang slik:

(2) Jeg ventet og håpet på Herren,
han bøyde seg til meg og hørte mitt rop.
(3) Han drog meg opp av fordervelsens grav,
opp av den dype gjørmen.
Han satte mine føtter på fjell
og lot meg gå med faste skritt.
(4) Han la i min munn en ny sang,
en lovsang for vår Gud.
Mange skal se det og frykte og sette sin lit til Herren.
(5) Salig er den mann som stoler på Herren
og ikke holder seg til de stolte,
til dem som faller fra i løgn.

- - - -

(12) Herre, du vil ikke ta din barmhjertighet fra meg.
Din miskunn og din sannhet skal stadig verne meg.
(13) For jeg er omgitt av talløse trengsler,
mine misgjerninger tar meg igjen,
- jeg kan ikke lenger løfte blikket;
de er flere enn hårene på mitt hode.
Motet har sviktet meg.
(14) Vis meg velvilje, Herre, og fri meg ut!
Skynd deg å hjelpe meg, Herre!
(15) La alle som står meg etter livet, bli til spott og spe!
La dem som ønsker å ødelegge meg,
trekke seg tilbake med vanære!
(16) De som håner meg og roper "ha-ha",
skal stivne av skrekk og skam.
(17) Men la alle som søker deg, fryde og glede seg i deg!
La dem som elsker din frelse,
alltid si: "Stor er Herren!"