Konsentrasjon

Forleden kveld satt jeg alene i stua og fant ut at det var tid for en runde med rosenkransen og kanskje lesing av noen gammeltestamentlige salmer. Erfaringsmessig gjør det godt å bruke en halvtimes kveldsstund på den måten; jeg innrømmer villig at jeg ikke har klart å gjøre dette til en regelmessig handling ennå.

Jeg satte meg godt til rette og la en CD i spilleren. En god og konsentrert ro senket seg over meg, og jo lenger fram i rosenkransen jeg vandret, jo mer kjente jeg at dette var riktig, dette var velvalgt både når det gjaldt sittestilling, bakgrunnsmusikk og ting å feste blikket på.

Dette siste er ikke minst viktig. Det faller meg kunstig og uhensiktsmessig å be rosenkransen med lukkede øyne. Dertil tar bønnestunden for lang tid. Jeg kan ikke under noen omstendighet ha øynene lukket i så mye som 15-20 minutter uten å sovne! Derfor må blikket kunne hvile på noe som ikke distraherer.

Iblant har jeg sittet vendt mot et vindu, og dette har vært nyttig når det har vært dagslys. Nå i denne måneden er dagslys det vi har minst av, så jeg valgte like godt å sitte med ryggen mot vinduet .

Det var da jeg for alvor oppdaget at et maleri i Vebjørn Sands serie fra Sydpolen var et helt fantastisk objekt for blikket under en stille stund i stua. Det er naturligvis en reproduksjon som henger her hos oss, men den er ganske stor og har en bildeflate som er god å hvile blikket på.

Dermed hadde jeg funnet et godt sted å sitte. Det viste seg snart at dette var en ypperlig plass i kombinasjon med musikken som jeg uten særlig grundig omtanke hadde hentet fram: CDen "Officium" med Jan Garbarek og Hilliard-ensemblet.

Denne musikken, med sakrale tekster på latin, skrevet i senmiddelalderen eller renessansen, var naturligvis den helt optimale klangbunn for en rosenkransbønn. At jeg ikke har kommet på denne tanken før! Jeg har hatt CDen i mange år, og jeg har lyttet til den atskillige ganger. Noen ganger med stort hell, andre ganger uten særlig utbytte. Iblant kan så spesiell musikk høres bare malplassert ut.

Denne gangen var situasjonen optimal for å nyte og å anvende musikken. De klassiske tenorstemmene og Garbareks himmelropende saxofoner dannet en symbiose med de rytmiske Hill deg, Maria-bønnene i rosenkransen, og de dype blåtonene i Vebjørn Sands maleri mettet de visuelle behovene i situasjonen. Dette var en bønnestund av klasse, vil jeg si, en eksklusiv, åndelig opplevelse skapt av mine tilfeldige - gudfeldige - valg av sted og stimuli.

Dette er en anbefaling. Vi har alle våre preferanser når det gjelder å definere "en stille stund". Jeg fant min definisjon på denne måten for en dag eller to siden.

- - -

I stedet for å plante en kraftig filmrute fra YouTube her i blogginnlegget, legger jeg bare en link til en video til spor 1 fra Officium-CDen. De som ønsker å gjøre seg kjent med denne inderlige tilbedelsen i musikalsk form, kan ganske enkelt klikke her.