Svart katt over veien

Sosiologen Erving Goffman har en gang skrevet en artikkel med tittelen "The Neglected Situation". I artikkelen beskriver han metoder for å tolke folks ikke-språklige signaler i form av uvilkårlige, ufrivillige eller ubevisste bevegelser. Artikkelen gjør et poeng ut av pussige atferdsformer hos folk flest, fra å rette på håret når man blir usikker til hvor man fester blikket i et brøkdels sekund mens man leter etter rett svar på et uventet spørsmål.
Jeg har kommet i tanker om denne artikkelen mens jeg har prøvd å finne ut hvordan katolikker på best mulig måte kan signalisere emosjoner ledsaget av språklige uttrykk som "takk og pris!", "gudskjelov", "bank i bordet" eller "svart katt over veien". Nordmenn flest uttrykker lettelse med de to førstnevnte uttrykkene, vanligvis uten noen standardiserte gester i tillegg til ordene. I slike sammenhenger er det vi ser folk i katolske land gjøre korstegnet og rette blikket opp mot himmelen. Disse bevegelsene utføres på mindre enn ett sekund, og hvis det vi har sett på film er troverdig, er bevegelsene helt automatisert og inngår sammen med ordene i det helhetlige uttrykket for glede og lettelse.
Jeg er her på jakt etter naturlige atferdsformer i katolske kulturer, standardiserte uttrykk av religiøs karakter. Vi vet alle hvordan vi utfører korstegnet på ulike steder i messens liturgi eller ved ulike situasjoner i selve kirkerommet. Korstegnet benyttes også som innledning og avslutning av bønn, har pateren i min katolske menighet forklart.
Det vil med sikkerhet virke påfallende blant ikke-katolske nordmenn å gjøre korstegnet samtidig med uttrykk som "takk og pris". Men hva med de to andre uttrykkene jeg nevnte ovenfor? De er definitivt farget av overtro og er slik sett uten kristelig innhold. For mange er det både naturlig og nødvendig å banke på nærmeste trevirke når man konstaterer at sykdom, ulykke eller andre negative omstendigheter har uteblitt. "Bank i bordet" er faktisk et hedensk uttrykk, og jo mer presserende man opplever behovet for å banke, jo mer engstelse viser man for at onde makter skal oppfatte at man hittil er blitt spart for farer som truer.
Ville ikke korstegnet være et vel så godt bevegelsesmønster i slike situasjoner? Med korstegnet som fysisk uttrykk for "bank i bordet" oppnår man å vise ekte uro over alt ondt som kan inntreffe, men samtidig viser man at man setter sin lit til at den treenige Gud og ikke de onde maktene vil sørge for vern og beskyttelse. Dette er kanskje en påfallende atferd i alminnelige, sosiale settinger her til lands, men klart og forståelig. Dessuten tror jeg at de fleste nordmenn finner det langt mer respektabelt å vise en kristelig reaksjon med korsets tegn enn å vise hedenskap gjennom å slå knoken mot møbler og bygningsdeler.
På samme måten er det enkelte som har behov for å spytte tre ganger over skulderen når de ser en svart katt krysse veien. Ofte er det upraktisk å spytte i bokstavelig forstand; befinner man seg inne i en bil, unnlater man nok å utføre spyttingen rent konkret. Imidlertid er det mer enn nok å konstatere verbalt at den svarte katten er observert. Det er nettopp her jeg har funnet Erving Goffmans artikkel relevant: Tenk deg en situasjon i en bil med 3-4 personer inni. En svart katt løper over veien foran bilen, og en av personene setter ord på hendelsen: "Svart katt over veien!" Dermed er formularet uttalt, og i et taust halvsekund synker faktumet inn hos alle i bilen. Kanskje er det ingen som kommenterer hendelsen ytterligere, og som sagt er det ingen som spytter, men alle har hatt et øyeblikk til rådighet for å forholde seg til katten enten som en uskyldig tilfeldighet eller som et ondt varsel.
Hva gjør man? Har man frimodighet nok i den sosiale settingen, kan man som katolikk gjøre korsets tegn i all enkelhet og dermed anse episoden for avsluttet og overlatt i de tryggeste hender.
Disse funderingene har jeg gjort fordi jeg mangler erfaring som katolikk, og jeg mangler framfor alt erfaring fra omgang med katolikker. Hva er naturlig? Det er kanskje helt overlatt til den enkeltes vurdering og samvittighet? Bør man unngå å opptre påfallende og underlig i slike situasjoner som er nevnt ovenfor? Kan korstegnet virke påtrengende? I så fall er det nok riktig å unngå å bruke det. Men kan korstegnet brukes for ofte i hverdagen? Neppe.
Jeg er meget klar over at vi nordboere er fattige på alt som har med gestikulasjon å gjøre i forhold til folk lenger sør i Europa. Derfor virker korstegnet sikkert langt mer OK rent sosialt i Italia og Spania enn her - det glir inn blant alle andre personlige og institusjonaliserte håndbevegelser. Samtidig har tegnet en betydning som er godt kjent også her til lands. Derfor er det for min del bryet verdt å vurdere bruk av denne bevegelsen i sammenhenger også utenfor messen og kirkerommet. Ja, kanskje er det nettopp muligheten til å kunne uttrykke seg bortenfor ordenes virkeområde som gjør det så trygt og tiltalende å være katolikk.
Dette er min oppfatning nå, et års tid etter at jeg begynte å frekventere den katolske kirken på mitt hjemsted. Jeg ønsker meg noen kommentarer til disse funderingene, både fra erfarne katolikker og fra andre søkende ferskinger som meg selv. Det er ellers så sparsomt med referanserammer for katolisisme på norsk.