Oppfølging og framdrift

I går hadde jeg en ny samtale med pateren i den katolske kirken her hvor jeg bor. Vi har bare hatt én samtale om min opplæring og konversjon tidligere i høst, så det var egentlig på tide.
Da han åpnet døra til den kombinerte boligen og kontoret, passerte jeg en stor bokkasse i gangen. Den viste seg å inneholde et stort antall nyinnkjøpte eksemplarer av "Adoremus", sangboka til Norges Unge Katolikker, NUK. I løpet av samtalen lot pateren meg kikke på et eksemplar, og jeg ble imponert over hva den inneholdt - ikke minst det faktum at samtlige noter var forsynt med akkorder for gitar- og pianokomp.
Denne ettermiddagen var det framdriften til min konversjon i oktober neste år som var hovedtema. Pateren mente at vi etter nyttår bør ha 1-2 samtaler pr. måned. Hver samtale kan dermed være kortere enn de hittil har blitt, men til gjengjeld blir det både kontinuitet og gjensidig forpliktelse over opplegget. Jeg er ydmykt takknemlig over at han er innstilt på å bruke så mye tid på meg alene.
Jeg fortalte at jeg driver og leser Pave Benedict XVIs bok "Jesus fra Nasaret" for tiden. Ja, jeg har holdt på med denne boka i 2-3 uker, og jeg er fremdeles ikke ferdig. Pateren forsto at den gir meg mer enn nok å lese ennå en stund; han ønsket ikke på påføre meg flere leseplikter med det første. Dette sa meg indirekte at Pavens velskrevne, kjærlighetsfulle og oppriktig talt interessante bok er viktig og sentral; det gjelder å kunne konsentrere seg om denne alene når jeg først har gitt meg i kast med den.
Samtalene med pateren går ellers veldig lett og ledig. Vi kommuniserer godt som voksne menn med hver vår fagbakgrunn og erfaring, men jeg håper at han tross den joviale tonen er klar over hvor høyt jeg respekterer ham, både for hans kunnskaper og for hans yrkesvalg.
Pateren fortalte forresten at han i OKB-kontorene har truffet personer som kjenner meg etter det givende bloggtreffet Oslo i slutten av oktober. Det ga meg et lite kick å bli minnet om at noen i det katolske miljøet i Akersveien vet hvem jeg er.


I kveld, onsdag, var det messe i den lokale kirken. Jeg var til stede som så ofte før. Det er en spesiell grunn til at jeg prioriterer de svakt besøkte onsdagsmessene: Bare med så få folk til stede føler jeg meg bekvem med å stille meg i køen under kommunionen for å få paterens velsignelse med høyre arm på skrå over brystet. På de langt mer befolkede søndagsmessene vil jeg nødig oppta plass i køen av kommunionsgjester.
Pateren fortalte i går at han holder messe i kirken omtrent hver dag. På de fleste av hverdagene er det ingen andre til stede enn han selv og de hellige. Det nesten svimlet for meg da jeg hørte ham si det. Riktignok hadde han et godmodig smil om munnen da han sa det; "jeg pleier å si at de hellige er nå alltid der..." Det har jeg aldri tenkt på før! En katolsk kirke er aldri tom -aldri! Når jeg lister meg inn den ulåste døra kommende fredag ettermiddag med rosenkransen dinglende fra venstre hånd, urtrøtt etter enda ei hektisk arbeidsuke, som alltid rett etter jobben på fredager, kommer jeg til å tenke på nettopp dette: Jeg er ikke alene der i kirken! Alle de hellige er der og ber sammen med meg!


Da messen var slutt i kveld, spurte jeg pateren om å få låne et eksemplar av Lov Herren - katolsk salmebok fram til fredag. Jeg trenger å ta kopi av noen av salmene (jeg må forresten se å få kjøpt meg mitt eget eksemplar, gudbedre!). Om 4 uker er det julegudstjeneste for hele skolen, og jeg vet at nettopp det klassetrinnet som jeg underviser i musikk, forventes å framføre noe julemusikk under gudstjenesten. Tenk om jeg klarer å motivere ungene til å synge Maria var en møy så ren, nr 568, akkompagnert av blokkfløyter og xylfoner! Det vil gi et løft til skolens julegudstjeneste, en markering som kapellanen, som jeg nevnte i innlegget den 23. april, vil forstå bedre enn noe annet lærerstyrt elevinnslag i gudstjenesten hans.
Jeg kjenner denne salmen helt fra videregående skole, da musikktimene i realiteten var en korøvelse fram til julekonserten i byens kirke like før jul. Da sto denne salmen faktisk alltid på programmet. Den hadde tittelen "Gammel Maria-vise", og hele byen fant den i skjønneste orden før jul, for dette var i Sarpsborg, byen som i 1016 ble grunnlagt av kong Olav Haraldsson, senere Olav den Hellige eller St. Olav, helgenen som også har gitt navn til den videregående skolen hvor vi hadde obligatorisk skolekor for å opprettholde en lokal tradisjon med kirkelig julekonsert helt fra 1945.
Jo, jeg gjør et framstøt i musikktimen på fredag, deler ut tekst og noter til barna, lager et komp med litt rocka harmonier uten å øke verken tempo eller rytme, og deler ut instrumenter til noen få utvalgte.
- - -

Dette innlegget har slentret uhøytidelig mellom hendelser, oppgaver og tanker i min hverdag. Alt sammen er ting jeg gleder meg enormt til å ta fatt på, fra innøvingen av Maria var en møy så ren til de regelmessige samtalene med pateren utover nyåret og våren. Men jeg gleder meg også til å skrive nytt innlegg i morgen, for det skal handle om Salme 40!