Msza na polsku

Det var forholdsvis få mennesker på messen i den katolske kirken i dag. De fleste var norske eller vietnamesiske. Forklaringen fikk vi allerede på oppslaget på kirkedøra: Det skulle være messe på polsk kl. 14.00. Naturlig nok ventet de aller fleste polskspråklige innbyggerne på denne messen framfor den norske.

Nå betyr ikke dette at messen i dag kl. 12.30 var direkte dårlig besøkt. Jeg talte godt og vel 50 mennesker i kirken, og da ble det litt morsomt å drive med statistisk hoderegning: Disse 50 representerer et kirkesamfunn som har ca 1% av landets befolkning som medlemmer. Den norske kirke beregner seg minst 85% av befolkningen, og dermed burde vi kunne forvente at besøket i Askim kirke skulle ha vært 85 ganger så stort ved formiddagens høymesse. 85 x 50 mennesker = 4250 mennesker! Vi vet nok hvordan det forholdt seg: Om vi legger sammen de drøyt 50 ved den katolske høymessen og noen titalls besøkende ved den polske messen ved middagstider, får vi antakelig et tall som tilsvarer besøket i Askim kirke en vanlig søndag med regn og gråvær i november.

Med andre ord: Frammøtet til den katolske høymessen var som vanlig formidabelt - relativt sett!

- - -

Dagens messe kom forresten ikke i gang før nærmere kl. 12.45. Det skyldtes at den kjære pater Piotr ankom kirken etter ordinær messestart. Han har jo også St. Mikael menighet i Moss å betjene. Han må derfor dra fra presteboligen i Askim tidlig om morgenen på søndager slik at han rekker messen i Moss kl. 10.00. Det er 45 km å kjøre, og rv120 gjennom Hobøl og Våler er svingete og full av elg og rådyr. Han må trolig beregne minst tre kvarter på kjøreturen, på vinterføre henimot en time.

Når messen i Moss er over, har han ikke altfor mye tid til rådighet, for han skal være tilbake i Askim i tide til messen kl. 12.30. Det var dette han ikke rakk i dag, men folk har god tid og ventet tålmodig. Ikke en eneste av de frammøtte begynte å se på klokka eller snu seg irritert mot døra. Og best av alt: Da p Piotr kom gående inn i kirken på vei mot sakristiet, gikk han med rolige og verdige steg, nikket vennlig til kjente fjes og hadde ikke det ringeste preg av stress over seg.

Da messen var over, hadde han bare 20 minutter til rådighet før han skulle feire messe på sitt morsmål sammen med polakkene som hadde begynt å samle seg utenfor kirken da vi kom ut.

Jeg har skrevet det tidligere og gjentar det så gjerne: Min beundring og respekt for presten Piotr Pisarek og hans arbeidssituasjon har ingen grenser. I dag fikk jeg også økt min sympati med mannen der han kom luntende fra den kjedelige kjøreturen, klar for ukens høydepunkt: Feiring av Kristi Kongefest etterfulgt av msza na polsku. Gud velsigne vår pater!

Bildet: Pater Piotr Pisarek, en hverdagshelt! (Foto: katolsk.no)