torsdag 3. desember 2009

Tenketid

Katolisismen opptar meg. Jeg tenker på mitt forhold til Den katolske kirke seint og tidlig. Jeg er til de grader opptatt av å tilegne meg en katolsk identitet at jeg rett som det er griper meg selv i å tenke på det å bli eller leve som katolikk mens noe helt annet foregår rundt meg.

Grublerier om hva Den katolske kirkes lære i sin helhet dreier seg om, hva det krever å bli katolikk og hva det gir, i hvilken grad det å være katolikk gjør meg annerledes enn andre, og hvorvidt det overhodet vil merkes utad, tar uante mengder tid og energi i min hverdag.

Det er lett å måle hvor mye tid jeg rent fysisk tilbringer i den lokale kirken, eller hvor mye tid det tar å skrive blogginnlegg og lese andres blogger, eller hvor mye tid som går med til å lese katolsk litteratur og Bibelen. Jeg antar at alt dette opptar tilsammen 8-10 timer av ei normal uke i mitt liv. Dette er i seg selv en anselig tidsressurs om den ble benyttet på en hobby eller fritidsinteresse, men så ligger også forholdet til katolisismen på et annet plan enn bridge og korpsmusikk. Hvert sekund benyttet til aktiviteter som hjelper meg til å trenge dypere inn i katolsk tro og tankegang, er jo en ressurs investert i evigheten.

Det er imidlertid umulig å måle hvor mye tid som tankene streifer innom katolske emner i løpet av en arbeidsdag eller en kveldsstund foran TVen. I arbeidstiden driver jeg vanligvis ikke med tidkrevende sysler av denne typen, men å kikke innom besøkstelleren eller besvare en bloggkommentar kan jeg iblant unne meg, oftest som atspredelse midt i krevende planleggingsoppgaver.

På møter og seminarer i jobbsammenheng er det imidlertid ikke alltid like lett å holde tanken samlet om det som møtet eller seminaret gjelder. Jeg kan ta meg sammen etter en time eller to og erkjenne at tankene nesten uavbrutt har vekslet mellom det som er tema i forumet hvor jeg sitter, og katolisismen. Det er en lettelse at vi som har mye møtetid på jobben, slipper å gjøre rede for hvor mye av tiden vi har tenkt på andre ting enn sakslista på møtet. Sånn sett fins det atskillig mer obskure saker å tenke på i arbeidstiden enn Den katolske kirke...

Dette innlegget handler dypest sett om dette: Mens jeg har beveget meg stadig dypere inn i katolsk tro og mentalitet, har jeg latt tankene sirkle mer og mer intenst rundt dette mylderet av temaer som følger av ønsket om å bli katolikk i alle betydninger av ordet. I all stillhet går mine tanker i stor grad til Jomfru Maria og helgenene, til katekismen og Paven og til menigheten og mine samtaler med pateren. Det er ikke målbart hvor mye tid som går med, for her veksler tankene uavbrutt. Jeg vet virkelig ikke hvor normalt det er at så mye tid brukes til slike grublerier, men jeg kjenner hvordan jeg lengter etter at alt dette skal bli en etablert del av meg. Jeg lengter etter en tilværelse der jeg bare er katolikk, akkurat som noen går rundt og er diabetikere, høyrefolk, hundehatere eller keivhendte. Hvor ofte tenker korsangere på at de er korsangere? Neppe noen gang utenom korøvelser og opptredener samt i sammenhenger der de treffer andre korsangere eller personer som driver med lignende amatørkultur.

Det blir mindre slitsomt å være meg dersom jeg når et stadium der jeg kjenner at katolsk tro er blitt en del av meg. Jeg slipper da å tenke så mye og kan leve mer. Som katolikk. Men jeg lurer virkelig på om et slikt stadium finnes, for jo mer jeg lærer om katolisismen, jo mer ser jeg ting som det gjenstår å lære.

6 kommentarer:

  1. Du bruker for lang tid på prosessen, tror jeg. Er litt for grundig. Inni deg har du nok bestemt deg for lenge siden. Hvor sikker må du være? Men jeg kjenner meg igjen. Mens de jeg gikk til undervisning sammen med, konverterte straks, nølte jeg et år eller to. Men etter å ha gått rundt et år eller to og sagt at "egentlig er jeg jo katolikk", fikk jeg endelig ut fingeren. Sigrid Undset hjalp meg ved å påpeke at for henne var det å konvertere ikke å gå over fra det ene til det andre, men å ta konsekvensen av hva hun var. Og så gjorde jeg det.
    Det vil stadig være ting man ikke vet, ting man ønsker å lære. Jeg er ikke i nærheten av ditt kunnskapsnivå, men jeg ser på meg selv som privilegert fordi jeg hadde den oversanselige opplevelsen av Kristi nærvær som jeg har fortalt om i min egen blogg. Noe mer trenger jeg strengt tatt ikke. Jeg kan ikke stort om teologi, men det plager meg ikke at det er så mye jeg ikke vet. Min tro har omtrent like mye bruk for teologi som blomstene har for botanikk.

    SvarSlett
  2. Tusen takk for megetsigende kommentar, full av innsikt og vidd, Tehme Melck! Grunnen til at jeg vil bruke så lang tid, er like enkel som den er tragisk: Jeg har et langt og meget syndefullt liv å legge bak meg. Nok sagt om den saken.
    Tiden som dette tar, vil og må jeg bruke til å lære og å utvikle meg som katolikk.
    Om det bare var troen eller opplevelsen av oversanselig berøring det sto på, kunne jeg konvertert for et halvår siden.
    Selv om denne bloggen flyter over av personlig stoff fra både nåtid og fortid, er det visse ting den skjuler. Bare Gud og min skriftefar og mitt livs utkårede vet, og det holder.

    Hilsen
    Inventus

    SvarSlett
  3. Jeg må si jeg kjenner meg igjen i din beskrivelse av hvordan den katolske tro opptar deg i hverdagen.

    Jeg kan våkne om natten og, i halvsøvne tenke på om en eller annen detalj i teologien som kanskje likevel ikke er riktig i den katolske tro. Så får dette surre rundt i hodet påfølgende dag, og ender gjerne med en hvile og trygghet om at det er riktig, og alt er i orden.

    Som du vet har vi helt forskjellig bakgrunn, og for meg ville det være katastrofe, ja nærmest som et selvmord dersom jeg skulle konvertere til noe som ikke er "rett". Man risikerer tross alt å bli stemplet av alle sine venner som spedalsk og omtalt som apostat. Det handler derfor ikke om følelser og hyggelige eller ikke hyggelige miljøer, men om overbevisning og sannhet.

    Dette er til tider veldig slitsomt, og jeg skulle ønske jeg hadde mer evnen til å bare godta det man lærer, men vi er forskjellige, og jeg tror nok også jeg er preget av å ha levt midt i, og vært deltager i den selvmotsigende protestantiske borgerkrigen.

    Dessuten tror jeg også jeg er preget av at jeg har et forskningsrelatert yrke. Jeg må være kreativ på dagtid og konservativ på kveldstid. :-)

    Guds fred til deg!

    SvarSlett
  4. "Det handler derfor ikke om følelser og hyggelige eller ikke hyggelige miljøer, men om overbevisning og sannhet."

    Ja, rootsman, hva er sannhet? Spørsmålet har vært stilt før, som du vet, og aldri finner vi et svar som vi kan være fullstendig sikre på for all framtid. Det er derfor folk som du og jeg ikke unner oss fred før vi har gjort et endelig valg om hva som gjelder som sannhet for oss.
    Jeg takker for forståelsesfull kommentar!

    Hilsen
    Inventus

    SvarSlett
  5. Du kommert trolig alltid til å gruble på temaer som er aktuelle for en katolikk.Det gjør livet mer interessant.Det tar tid å bare være katolikk,men etter noen år er det en selvfølgelighet.Likevel dukker det jevnlig opp nye tema,nye spørsmål som gjør reisen så spennende.Mvh Anonym

    SvarSlett
  6. "Være kreativ på dagtid og konservativ på kveldstid." - Den følte jeg virkelig traff, Rootsman!

    SvarSlett

Merk: Bare medlemmer av denne bloggen kan legge inn en kommentar.

Site Meter