Rett tro eller bare naivitet?

I innlegget ”Santa Maria ai Monti” fra slutten av september skrev jeg om et tilsynelatende merkelig sammentreff mellom et sitat jeg hadde skrevet på bloggen tidlig i måneden, og en tekst som dukket opp på nytt under en vakker morgenmesse i Roma noen dager senere. En av de vennlige kommentatorene på denne bloggen, IHa, skrev da at ”Slike ting skjer stadig vekk, så det må du venne deg til.”

Dette rådet har jeg tenkt mye på. Kanskje finnes det ingen grenser for hvor mange slike ”gudfeldigheter” man kan finne i hverdagen, eller kanskje er det nettopp grenser vi skal se etter: Visse sammentreff er kanskje så banale at de knapt kan tilskrives noen himmelsk medvirkning.

Eller???

Denne lille historien handler om i hvor stor grad man kan tillate seg å være barnlig i måten å bruke troen på. Hør bare:

Sist fredag leverte jeg sekretæren på jobben et brev jeg hadde skrevet. Brevet omfattet to A4-ark og skulle kopieres og deles ut i konvolutt til 37 navngitte elever på skolen. I tillegg skulle en kopi deles ut til samtlige kolleger for at alle skulle være orientert om saken, som gjaldt en ny ordning i forbindelse med skoleskyss.

Jeg ga sekretæren beskjed om at brevet måtte deles ut til alle berørte i løpet av mandag, altså i går. Deretter gjorde jeg slik som er mitt privilegium: Jeg tenkte ikke mer på brevet, for oppdraget var nå overlevert til sekretæren.

I går morges, før jeg dro på jobben, kom likevel tanken på brevet tilbake i bevisstheten. Det slo meg at dersom sekretæren skulle være så uheldig å ha blitt syk i helgen, måtte jeg selv stå for utdeling av brevet denne dagen, en ekstraoppgave jeg egentlig ikke hadde tid til. Jeg fant ut at jeg måtte huske å spørre sekretæren om hvor langt klagjøringen av brevet var kommet dersom hun kom til å ringe og si at hun var syk, noe hun ellers meget, meget sjelden har behov for.

Tre kvarter senere var jeg installert på jobben, PCen var i gang, jeg var som vanlig klar for å ta imot oppringinger fra kolleger som ikke kunne møte på jobb. Da ringte sekretæren. Ganske riktig: Hun var i dårlig form og måtte ta en egenmeldingsdag hjemme. Jeg gjorde akkurat som jeg hadde tenkt på litt tidligere på morgenen og fikk spurt om brevet var kopiert og lagt i konvolutter ennå.

Dette arbeidet var bare såvidt påbegynt, noe som medførte at jeg fikk nettopp den ekstrajobben jeg fryktet. Jeg fant fram navnelisten over de 37 elevene som skulle ha brevet, laget et flettedokument av listen og skrev ut navnene på 37 konvolutter, brettet alle brevene på midten og stappet dem i konvoluttene, limte så igjen konvoluttene og fordelte dem til elevenes respektive lærere. Deretter tok jeg nye kopier og leverte i lærernes posthyller. Slik startet formiddagen med 45 minutter sekretærjobb for min del.

Spørsmålet er: Hvordan kunne det ha seg at jeg fikk en forutanelse om at den alltid så sunne sekretæren kanskje var syk akkurat denne mandagen? Foregikk det en telepatisk overføring mellom oss der hun satt eller lå skral i sitt hjem mens jeg gjorde meg klar for å dra på jobb? Var det bare flaks? Skyldtes forutanelsen en dyp, psykologisk angst for å måtte påta meg den tidkrevende ekstraoppgaven med å distribuere brevet? Var min pliktfølelse overfor utdeling av brevet i rett tid så traumatisk at den fikk meg til å skape hypotetisk hindringsproblematikk?

Eller var slik jeg har lyst til å tro, at den Den salige Jomfru Maria og min skyttshelgen Mattias sammen hvisket meg et par ord i øret for at jeg med et forvarsel i hu skulle unngå å bli fortvilt, irritert og stresset over den tidkrevende ekstraoppgaven som måtte komme?

Svaret på slike spørsmål vil vi kanskje aldri få, men det egentlige spørsmålet er dette:

Er det tillatt å være så infantil og naiv at en mann i min alder og posisjon godtar en forklaring av sistnevnte karakter? Er dette god katolisisme, eller er en slik tankegang bare sludder og vås selv for en katolikk?

For det første må jeg si at jeg fryder meg litt over å klare å se en mulig medvirkning fra ”den andre siden” som en aktuell og behagelig hendelse i hverdagen.

For det andre ser jeg klart at når jeg innstiller tanken på å tolke slumpetreff som overnaturlig bistand, kan det lett bli en lek med virkeligheten, en lek som på ingen måte er farlig, men som kanskje heller ikke er spesielt kristelig.

For det tredje innser jeg at jeg har behov for veiledning i hva som er akseptabel virkelighetsforståelse for en aktivt troende katolikk.

Kan det virkelig være så enkelt som den gode kommentator IHa har fortalt meg, at ”slike ting skjer stadig vekk”? I så fall blir livet bare mer og mer spennende og inspirerende – nei, inspirert, (= beåndet) må det hete!

Jeg inviterer med dette til en liten meningsmåling om saken i høyre marg. La ditt anonyme svar på denne være min veiledning i spørsmålet! Meningsmålingen er åpen fram til midnatt mellom fredag 16. og lørdag 17. oktober. På forhånd takk for svar!

- - -

Det beste sitatet i dag er vel denne velbrukte replikken fra Hamlet:

”There are more things in heaven and earth, Horatio, than are dreamt of in your philosophy.”