Lutherske katolikker (sic!)

Foto: gulesider.no

Nær min hjembygd utenfor Fredrikstad lå et lite, gammeldags bedehus som het Sarepta. Bedehuset var eid av den daværende Santalmisjonen, som senere fusjonerte med Indremisjonen og dannet selskapet Normisjon. I dette lutherske landskapet holdt man seg på trygg, erkekonservativ og trangsynt grunn, noe som gikk godt overens med beliggenheten for Hans Nielsen Hauges hjemsted like over på den andre siden av Glomma, bare få kilometer i luftlinje.
Som med så mange andre bedehus eid av det nåværende Normisjon har det heldigvis gått nedover med driften, og allerede for flere år siden ble Sarepta stengt. Huset ble deretter solgt, men ingen jeg kjenner i området, har kunnet forklare hva eller hvem det er som har kjøpt huset. Det har gått rykter om at det er en katolsk organisasjon som eier og driver huset, men dette har jeg ikke helt kunnet tro på ettersom dette ikke framgår av nettsidene katolsk.no.
Huset har åpenbart vært vedlikeholdt hele tiden; det tar seg godt ut og er som alltid lett å se fra krysset E6/Rv111 ved Årum. Alle som har kjørt E6 til eller fra svenskegrensen ved Svinesund, har faktisk kjørt rett forbi det.
Da jeg kjørte forbi på rv111 for et par uker siden, ble jeg vàr at det på søndre møne er spikret opp et hvitmalt trekors. Ved nærmere ettersyn kunne jeg til og med se at det ikke var noe alminnelig kors, men intet mindre enn et russisk kors, med skråbjelke nederst. Ortodoks, med andre ord??? Nei, heller ikke nettstedet ortodoks.no vitner om noe nytt lokale mellom Fredrikstad og Sarpsborg.
Helt nylig bestemte jeg meg for å komme til bunns i saken, og jeg satte i gang med et utstrakt søk på Internett. Da falt bitene på plass, og jeg vet nesten ikke om jeg skal gråte eller le. Jeg ble i hvert fall full av ny og fullstendig uinteressant viten. Jeg bringer mine søkeresultater her:

Det gamle misjonshuset Sarepta eies av St. Mikael og alle de helliges menighet og tilhører Den nordisk-katolske kirke, som ble stiftet i Norge i 1999. Kirkesamfunnet kaller seg iblant gammelkristent, noe som forteller at det baserer sin teologi dels på gamle skrifter fra de første par århundrer e.Kr., dels på luthersk tenkning. De anerkjenner Paven, men ikke Pavens ufeilbarlighet (er det mulig?!). De anerkjenner heller ikke Jomfru Maria slik hun posisjoneres i katolsk teologi.
Den nordisk-katolske kirke har menigheter i Oslo, Bergen, Ålesund, Trondheim og altså Fredrikstad/Sarpsborg.
Ettersom kirkesamfunnet er såpass ferskt, drives det av prester som alle har protestantisk utdannelse og har vært ordinert til prest i Statskirken. Navnene på prestene som dukker opp når man klikker seg litt rundt på nettsidene www.dnkk.no, er til dels foruroligende:
Her finner vi Fader (!) Tom Hængsle, kjent fra homofilistriden på 1990-tallet. Hængsle var på den tiden prest i Skjeberg i Østfold og var én av tre prester som brøt kontakten med biskop Even Fougner i 1997 etter bispemøtets homofilivedtak.
Her finner vi også Fader Asle Ambrosius (!) Dingstad, som foretok et lignende brudd med biskop Sigurd Osberg i Tunsberg bispedømme omtrent på samme tid. Også en tredje "Fader" er kjent fra tilsvarende, prestelig ulydighet og opprør, Lauritz Elias Pettersen.
Så dette ble den åndelige redningen for lille Sarepta på Årum, å bli en kirke for prester som ikke finner seg til rette noe sted, verken i Den ortodokse, Den katolske eller Den lutherske kirke. I stedet har de altså med en nokså forenklet og tendensiøs eklektikk utviklet et nytt kirkesamfunn, etter forehavende basert på en amerikansk nisjekirke omtalt som "the Polish National Catholic Church (PNCC)".
Protestantene fortsetter med andre ord sin splittelsespraksis. Den enkeltes egne meninger er så fundamentalt viktige at de kan tas inn i statuttene for et nytt kirkesamfunn så snart uenigheten med opprinnelige trosbrødre blir for sterk. Å bøye av og vise ydmykhet og lydighet er ikke tingen for disse karene. Heller høvle ned sin egen kirke med ostehøvel enn å holde fred.
Jeg har sagt det før og sier det igjen og igjen og igjen: Jeg har ingen sans for pietistiske mørkemenn. Jeg har sett for mye av dem på nært hold. Herrene Hængsle, Dingstad og Pettersen har forhenværende (eller kanskje stadig nåværende?) kolleger i Foreningen for bibel og bekjennelse, en trist flokk som jeg i min ungdom slåss mot i avisspaltene. Dette vil jeg nok komme tilbake til et eget innlegg om noen dager.
Ærlig talt: Etter 20 år på religionsfri vidvanke nettopp på grunn av figurer som Hængsle og Dingstad og noen enda verre, har jeg funnet en havn og et hjem i Den katolske kirke. Jeg er sjeleglad for at ingen av dem er å treffe her, og jeg finner det patetisk og latterlig å se at de nå får herje fritt med hverandre og sine familiemedlemmer i et trossamfunn så smalt og marginalt som osteskiven i en club sandwich. Lutherske katolikker? - My ass!