En viktig oppklaring

Bildet: Biskop Anders Arborelius, Stockholm: En offisiell katolikk.

For én gangs skyld benytter jeg lunsjpausen til å skrive blogg. Jeg er opptatt av å få presisert at å blogge er noe man gjør for å bli sett og lest, for å prøve ut sine synspunkter og kanskje sin personlighet mot et publikum av ukjent format. Responsen måles helst i kommentarene til det enkelte blogginnlegg.
Her på denne bloggen har det siden oppstarten i februar kommet en mengde positive, velvillige og støttende kommentarer. Noen ganske få har vært kritiske, og de har uten unntak kommet når jeg har uttalt meg negativt, harselerende og ironisk om Den norske kirke eller andre protestantiske trossamfunn og deres ledelse.
Jeg har personlige grunner til å være fæl mot protestantiske forsamlinger, og tro meg: Jeg har benyttet anledningen på denne bloggen i svært liten grad i forhold til det jeg hadde behov for i tidligere faser i mitt voksne liv.
Da bloggen ennå var fersk, og jeg selv ennå ikke var sikker i min sak når det gjaldt å bli katolikk, skrev jeg et innlegg med tittelen ”Identitet” . Det var den 7. mars i år. Denne teksten er stadig like aktuell, og den forteller meget klart at det er Den katolske kirkes egenart som har gjort det mulig for meg å finne tilbake til min barnetro, som jeg trodde hadde tørket ut - eller druknet! - gjennom de foregående 20 årene. Innlegget ”Identitet” viser meget tydelig hvor jeg selv står i forholdet til tradisjonelle protestanter – og det er dem det er flest av i vårt land.
Dette betyr at hva jeg sier om protestanter og protestantiske menigheter, er preget utelukkende av min egen bakgrunn og mine personlige opplevelser og erfaringer. Dette er ganske sikkert ikke stuerene synspunkter innen katolske miljøer, spesielt ikke i offisiell sammenheng.
Behovet for å oppklare dette er blitt påtrengende dels pga. kommentarer fra enkelte sørgmodige forsvarere av protestantiske trossamfunn, dels pga. en pressemelding som gikk ut fra Stockholms katolske bispesete onsdag 14. oktober.
I den svenske pressemeldingen leser vi at biskop Anders Arborelius og hans stab er bekymret over alle ”hemsidor” og blogger som kaller seg ”katolske” og som gir uttrykk for synspunkter som imøtegår offisiell informasjon fra Kirkens lederskap. Les hele pressemeldingen her.
Dette utspillet fra Stockholms Katolska Stift – forøvrig Sveriges eneste katolske bispesete – har fått meg til å tenke på hva som forventes når jeg drifter noe som framstår som en katolsk blogg. Det kan være ganske nifst egentlig, dersom det forventes at alt jeg skriver skal være i samsvar med offisielt, katolsk syn.
Selvsagt er det ikke slik. En blogg er en av de mest subjektive nettstedstypene som finnes. At jeg fra begynnelsen av ønsket å bli katolikk og gradvis har blitt det, innebærer ikke at alt jeg skriver, representerer helt og holdent Den katolske kirkes lære.
Blant de mange temaer som jeg har benyttet bloggen til å uttale meg subjektivt om, er altså protestantiske og især pietistiske miljøer. Ingen privatperson skal behøve å føle seg personlig støtt, men om noen finner mine synspunkter og uttaleformer respektløse og harselerende, har de faktisk tatt poenget. I noen sammenhenger har jeg ønsket å være akkurat så sleivete som det ser ut, og jeg har mine egne gode og gamle grunner til dette.
Nå er det ikke akkurat så særlig mange av denne bloggens mer enn 160 innlegg som framstiller Den norske kirke og beslektede trossamfunn på ufyselige måter, men de innleggene som gjør det, har fått gnistrende kommentarer. I de fleste tilfeller synes jeg slike kommentarer er uimotståelig morsomme, men i enkelte tilfeller – slik som en anonym kommentar fra i går, 20. oktober – ser jeg at kommentatoren er saklig og seriøs. Derfor fant jeg det viktig og på høy tid å komme med denne oppklaringen:
Jeg er en katolikk som representerer utelukkende meg selv når jeg blogger.

Bildet: Bloggeren Inventus, Askim: En katolsk privatperson.