St. Josef og St. Birgitta

Da jeg gikk i 6. klasse på barneskolen for et utall år siden, husker jeg at vi lærte om Den katolske kirke i kristendomstimene (dette var lenge før faget skulle få et nøytralt innhold under navn så tungvinte at de må forkortes til KRL eller RLE). Det var viktig rent pedagogisk å knytte lærestoffet til lokale forhold, så læreren spurte om vi visste navnet på den katolske kirken i nærmeste by, som var Fredrikstad.
På den tiden lå det daværende Sentralsykehuset for Østfold side om side med det gamle, katolske sykehuset St. Josefs Hospital. Nå er St. Josef forlengst innlemmet i Sykehuset Østfold, men bygningen ligger der ennå.
Den gamle katolske kirken oppført i laftet tømmer ligger fremdeles like bak bygningen som tilhørte St. Josefs Hospital, men det er bygd ny, praktfull katolsk kirke i murstein på skrå over gaten. Den er - som i gamle dager - viet Sancta Birgitta.
Så da jeg som den eneste i klassen rakte hånda i været og svarte "St. Birgitta" på lærerens spørsmål, møtte jeg bare et forundret og overrasket blikk fra lærerens side. Han sa: "Nei, den heter vel St. Josef slik som sykehuset?"
Allerede den gang, 12 år gammel, var jeg like sta og påståelig som nå, så jeg holdt på mitt. Læreren mumlet at han skulle sjekke saken. Allerede dagen etter innledet han skoledagen med å beklage at han hadde tatt feil; den katolske kirken i Fredrikstad het ganske riktig St. Birgitta selv om sykehuset het St. Josef.
Slik går det an gå gå seg vill blant helgenene, især for en protestant som egentlig er uinteressert. Hendelsen kom for meg sist lørdagskveld, for da dro min kjære og jeg på kveldsmesse i St. Birgitta kirke. Vi var ca 15 mennesker i kirken, og vi benyttet sjansen til å se oss godt omkring ettersom det var første gang vi var på innsiden av denne miniatyrkatedralen beliggende rett over veien for Fredrikstad Domkirke. For oss utflyttede er kirken relativt ny, men den har vel stått der i sin nåværende form i nærmere 20 år.
Messen gikk sin gang slik vi begynner å kjenne så godt, og stunden var fredelig og oppbyggelig. Det var da vi kom ut på gata og fikk se fasaden på det opprinnelige St. Josefs Hospital ligge badet i kveldssol at hendelsen fra barneskolen dukket opp i meg igjen. Samtidig minnet min kjære om at det var nettopp der inne, i hjørnet under statuen av St. Josef, at vår eldste sønn ble født i pinsen 1981. Allerede dengang var driften av sykehuset overlatt til det offentlige. Det ble likevel en nødvendighet for meg å fotografere hjørnet av denne bygningen som har hatt såpass stor betydning i våre liv selv om vi hadde et svært distansert forhold til nonnene som drev sykehuset i vår barndom. Jeg husker sykebesøk hos besteforeldre da jeg var så liten at jeg knapt nådde opp til sengekanten. Nonnene føk lydløst rundt i korridorene med sorte hodetørklær, og i alle rom hang et krusifiks oppunder taket.
Faren min fortalte humrende at det alltid var så mørkt inne i sykehuset, for katolikkene sparte på strømmen. Jeg skjønte ikke helt om dette var en katolsk dyd, men mørkt var det, det hadde han rett i.
Den lille trekirken blir tydeligvis vedlikeholdt. Den er rødmalt nå for tiden; jeg mener å huske at den var mørkebrun i min barndom. En blogger knyttet til den katolske menigheten i Drammen skriver noe lignende både om en gammel tømmerkirke og St. Josef-søstrene på et lokalt, katolsk sykehus i sin hjemby; les innlegget her. Dette tilhørte sannsynligvis en oppgave og en organisering av Kirkens arbeid i Norge på første halvdel av 1900-tallet. Det interessante for Fredrikstads vedkommende er at kirken og sykehuset fremdeles ligger side om side. St. Josef i egen person skuer fra hospitalhjørnet utover kvartalene der kirke, menighetssal og kontorer er plassert i en vakker og spektakulær bygningsmasse. Og inni kirkerommet satt vi sist lørdag kveld og feiret messe med et drøyt dusin sjeler som vi overhodet ikke kjenner, men som vi like fullt opplevde et fellesskap med.
Det er forunderlig; ord strekker ikke til...