11.10.09

Datoen i dag er som en nedtelling. 11-10-09. Nå er min egen nedtelling i gang: Det er mindre enn ett år igjen til jeg konverterer og blir katolikk i alle betydninger av ordet!

Det er over 2 måneder siden jeg fikk datoen for min konvertering gjennom en underlig opplevelse med beis og malekost ved hytteveggen; jeg skrev om dette i et eget innlegg samme kveld, og noen uker senere kunne jeg avsløre at datoen som dukket opp i min bevissthet, var 10.10.10.

I anledning dagen i dag tar jeg for første gang med et bilde der min ringe person framgår, riktignok fra tilstrekkelig avstand til at jeg ikke direkte dominerer bildeflaten. Dette viser beisingen av den omtalte hytta, og det er tatt nettopp ved nordveggen, der hvor jeg befant meg da tallet 101010 steg opp i dagen mens jeg med malekosten i hånda mediterte over St. Mattias.

Innlegget jeg skriver akkurat nå, markerer innledningen til det som kan bli et av de viktigste årene i mitt liv. I dag, 11.10.09, er det nøyaktig 52 uker igjen til messen der jeg konverterer og erklærer for Gud og menigheten at "Jeg tror og bekjenner alt det Gud har åpenbart og som Den Katolske Kirke tror, lærer og forkynner."

Det er ikke småtteri som inngår i denne erklæringen. Det er derfor jeg syns det er så godt og riktig å bruke lang, lang tid på forberedelsene. Dagen i dag er egnet både til et tilbakeblikk og til å se framover.

Om bare 3-4 uker er det et år siden jeg gikk til katolsk messe for første gang. Jeg har skrevet om denne hendelsen tidligere, da jeg full av nerver ruslet ned til Mariakirken og snek meg inn på en plass langt bak.

Etter den tid har jeg vært på messe i den samme kirken et utall ganger, minst 50 må det ha blitt alt i alt. I løpet av denne tiden har jeg også feiret messe i en rekke andre, katolske kirker både her i landet og utenlands. Jeg har beskrevet noen av disse opplevelsene i blogginnlegg fra bl.a. Bergen, Nijmegen, Riga, Sardinia og Roma.

Vi kan med største selvfølgelighet konstatere at mitt ferske forhold til Den katolske kirke har tilført reiselivet en ny dimensjon, nemlig søket etter messetider i reisemålets katolske kirke(r). Allerede nå kan jeg nevne at jeg ser fram til til å feire messe i Stockholms Katolska Domkyrka søndag før jul i år og i den slovenske helligdommen Ptujska Gora i februar.

At messen står sentralt i en katolikks liv, har jeg fått erfare både i alle de fantastiske messene jeg har overvært, og i absolutt all litteratur jeg har lest om Kirken. Det har faktisk blitt til en hel liten boksamling om Den katolske kirke her i huset, og selv om langtfra alle bøkene er blitt lest ennå, arbeider jeg meg langsomt gjennom de mange tykke og tynne bindene som står lett tilgjengelig i husets lille kontor. Mange av disse har jeg nevnt i egne blogginnlegg, f.eks. dette.

Bloggen er blitt en viktig del av denne prosessen. Her har jeg bearbeidet tanker og opplevelser jeg har hatt underveis, og jeg har satt min fortid i perspektiv. I presentasjonen av bloggen i høyre spalte står det: "Idet bloggen ble startet den 4. februar 2009, var det helt uklart om bloggeren, "Inventus", kommer til å konvertere eller ikke." Slik det ser ut nå, er derimot konverteringen rimelig sikker - jeg har jo til og med fått fastsatt en dato. Imidlertid ser jeg det også slik at med den lange tiden som gjenstår fram til 10. oktober 2010, har jeg alle muligheter til å ombestemme meg underveis, til å komme til nye erkjennelser som jeg ikke har støtt på ennå. Jeg håper jo ikke at dette skjer, men jeg holder alle alternativer for mulige fram til prosessen har funnet sin avslutning.

I et tidligere innlegg nevnte jeg at jeg ganske sikkert må avlegge skriftemål i flere episoder om jeg skal komme til bunns i alle mellomværende mellom Gud og meg fra mine 20 år med gudløs livsførsel. Første episode er gjennomført, og jeg syns at jeg kan bevege meg litt lettere til mote fram til det er naturlig å hente fram neste episode; kanskje i fastetiden. På denne måten vil jeg møysommelig bli rede til å tre inn i de fullverdige katolikkenes rekker om et år. Dette året er virkelig den tiden jeg behøver for å få bearbeidet mitt stivnede sinn og den mer-enn-middelaldrendes vanetenking og holdningskonservatisme. Det er også greit å ha et helt år fra nå til å bli godtatt og tolerert som "katolikken blant oss" i familien, vennelaget, kollegiet og den nokså vide bekjentskapskretsen. Dette har jeg ingenting imot, men jeg vet at for mange av menneskene jeg kjenner, vil det ta litt tid å forstå at det å bli katolikk er et bevisst og seriøst valg hos meg selv. Det er ikke og kan aldri bli noe eksperiment eller et nykke som går over etter en tid. Dette er et valg for resten av livet, uansett hvilken varighet dette vil få.

I dag teller jeg altså 52 uker fram, og jeg kjenner det kiler i magen når jeg ser meg selv skiftevis stå oppreist og ligge knelende i Mariakirken i Askim foran alle disse mine norske, vietnamesiske, polske og kroatiske menighetssøsken mens jeg skal framsi de ulike svarene og erklæringene under konversjonsritualet. I juni i år skrev jeg et innlegg om hvordan jeg gruer meg til akkurat den siden av saken. Engstelsen er ikke blitt mindre, men dette er hva jeg får tåle å gjennomgå; det er så mange som har maktet det før meg.

Jeg tenkte på nettopp dette under messen i kirken i formiddag. Sammen med min kjære, som stadig er protestant men med større og større vidsyn, satt jeg litt bakenfor midten av kirken og kikket fram mot den forreste benken, som trolig vil være min plass den 10.10.10. Jeg kjente igjen et gufs fra tanken på å være i fokus, men ristet det av meg.

Like etterpå kom vi til den fineste delen av messen, nemlig Den Eukaristiske Bønn, der vi alle synker ned på kne. Jeg opplevde nok en gang hvordan dette, å knele ved benken og vise på samme tid ydmykhet, syndserkjennelse og takknemlighet, er noe av det sterkeste og tydeligste i det å være katolikk. Jeg kjente at det er dette jeg vil, det er dette som oppleves rett og godt, og jeg tar målbevisst fatt på dette året som skal føre meg helt fram til fullføringen av denne prosessen - så sant jeg lever.

Dermed vil denne bloggen arte seg akkurat slik det står i høyre marg: Fram til slutten av 2010 - eller i det minste fram til 10.10.10 - vil det bli skrevet stadig nye innlegg om min lange vandring.