Små hendelser, stor betydning

Dagene går jevnt og trutt framover; snart er det bare et år igjen til dagen for min konvertering til Den katolske kirke, 10.10.10. I mellomtiden tar jeg det med ro og reflekterer uformelt og usystematisk over alt som hender meg.
Vi har hatt noen dager med festivitas her i huset. Min kjære har fylt runde år, og det meste av denne uka har vært preget av feiring og selskapelighet. Dette førte til en viss kontakt med slektninger som er aktive innen lokalt menighetsarbeid i Den norske kirke, og som så mange ganger før beskrives det som "veldig hyggelig" at jeg har valgt å bli katolikk. Jeg antar at det betyr "veldig hyggelig i motsetning til det gudløse livet du har ført i de foregående 20 år". Som jeg trolig vil komme tilbake til et eget innlegg i nær framtid, vil nok meningsforskjellene snart komme til syne i samtaler om troens innhold hos de protestantiske slektningene og meg selv. Vi får håpe at det også på lengre sikt blir betraktet som "veldig hyggelig" med en katolikk i slekta.
I anledning fødselsdagen ga jeg blant annet en bok til min kjære, en morsom, dansk utgivelse som forhandles av St. Olav Bokhandel: "Kunsten at overleve når man er gift med en katolik". Boka ble satt pris på, og jeg ser fram til å høre mer om hva hun har i vente, og om hennes innstilling til alt dette...
Selv leser jeg for tiden en av bøkene jeg kjøpte på høstmarkedet i den lokale, katolske kirken den 5. september. Boka er skrevet av Scott Hahn og heter "Lammets nattverd". Det framgår at forfatteren er utdannet protestantisk prest i USA, men har konvertert til katolisismen og skriver levende og engasjert om messen i katolsk tradisjon. Her finner jeg nettopp en masse henvisninger til tradisjonene. Scott Hahn bruker kildemateriale fra det første og annet århundre e. Kr., altså ikke-bibelske nedtegnelser fra apostlene og deres umiddelbare etterfølgere.
Det er virkelig fascinerende å lese hvordan messen og ikke minst kommunionen har funnet sin form for uhyggelig lang tid siden. Henvisningene bekrefter det som bloggen Sanctus er opptatt av i 3 innlegg fra september måned, nemlig hvor feil eller mangelfullt det blir å legge vekt på Bibelen alene ("Sola scriptura"). Kildematerialet i Scott Hahns bok viser jo til fulle at det allerede på 100-tallet fantes folk som var seriøst tenkende og som kunne nedtegne skriftlig hvordan de ble enige om å utføre ritualer og liturgi.
Å lese dette i konsentrert og relativt moderne form, med forfatterens ekte entusiasme som undertone, gjør meg trygg og fornøyd med både mitt valg og min hverdag. Jeg er kommet innenfor en kirke hvor det bare dukker opp flere og flere ting å lære, og alt jeg har møtt hittil, har vært godt og byggende.
Ved kveldsmessen i den lokale kirken sist onsdag var vi bare 4 mennesker i forsamlingen, inkludert pateren. Like fullt var messen en intens og fortettet opplevelse der hvert eneste ord fra presten eller oss i menigheten føltes som skritt på veien mot et felles mål: Eukaristien, der jeg selv riktignok ikke får delta fullt ut ennå, men hvor jeg likevel får ta del i syndsforlatelse og fellesskapet ved å være til stede. Det passet utrolig godt å begynne å lese "Lammets nattverd" etter nettopp denne onsdagsmessen; intensiteten jeg fornemmet var liksom beviset på at Scott Hahns begeistrede skildring er korrekt: Jeg deler hans opplevelse av den eldgamle, apostoliske liturgien.