En stund etter at jeg flyttet fra min hjembygd for 30 år siden, fikk menigheten en ny, residerende kapellan. Kapellanen kom fra Ryfylke og het Ludvig Nessa. For mange i min generasjon er dette navnet mer enn nok til å vekke minner om spektakulære og symboltunge demonstrasjoner mot abortloven gjennom siste halvdel av 1980-tallet. Yngre personer har kanskje ikke noe forhold til de politiske og kirkelige hendelsene fra den tiden, men det er helt klart at Ludvig Nessa, side om side med sin meningsfelle Børre Knudsen, skapte historie.
Mens Nessa herjet planmessig og målrettet i riksdekkende nyhetsmedier, ble forholdene verre og verre i menigheten hvor han var ansatt. Under gudstjenesten 17. mai 1986 trakk han tilbake sin embedsed som prest i Den norske kirke, og dermed fikk rabalderet fritt spillerom.
I menighetsrådet der Nessa hadde sin stilling, satt enkelte av mine slektninger. Samtidig (1986) ble en av mine venner fra ungdomstiden ansatt som sogneprest i menigheten og ble altså Nessas nærmeste overordnede.
Jeg fikk løpende informasjon om problemene som menigheten ble utsatt for, om splittelse og opprivende diskusjoner, om håpløse valgsituasjoner, om plagene ved alle samtaler og møter som sporet av, om det umulige i å drive menighetsarbeid parallelt med den lokale kapellanens voldsomme opprør mot kirkeledelsen, Kongen og Stortinget. Folk ble syke av plagene de måtte leve med.
Jeg kommer aldri til å glemme de mange årene med stadige, timelange telefonsamtaler med slektninger som led under forholdene i menigheten.
Så langt i dette innlegget har jeg ikke sagt ett eneste ord om mitt eget syn på abortloven. Det skyldes at det på ingen måte er synet på abort som er tema her. Derimot handler denne teksten om hvordan samarbeidsforhold og menighetsarbeid ble dramatisk skadelidende av at en kapellan i Den norske kirke fór rundt og demonstrerte ved et par sykehus, arrangerte en fiktiv gravferd og holdt ildsprutende tordentaler mot sin biskop ("ulv i bispeklær") og konge ("Olav den blodige") foran et glupskt pressekorps.
Uavhengig av folks syn på abortloven førte Ludvig Nessas aksjoner til konfliktsituasjoner på mange plan i det lille lokalsamfunnet. Det ble vanskelig å skille mellom abortsaken og kapellanens person. Vi kan beskrive de ulike konfliktene på denne måten:
- I stedet for å ta stilling for eller imot abort, ble det snarere spørsmål om å være for eller imot kapellan Nessas aksjoner.
- Støttet man aksjonsformen, støttet man også personen Ludvig Nessa.
- Det ble vanskelig å være motstander av abort uten å bli betraktet som sympatisør av Nessa.
- Redelige og anstendige folk tidde stille om sitt abortsyn av frykt for å bli identifisert med Nessa og hans ytringsformer.
- Å være motstander av abortloven ble et av kravene til rettroenhet.
- De kristne som fant Nessas metoder frastøtende, fikk sin kristne tro og sin holdning til abortloven mistenkeliggjort.
- Mange nektet å bruke Nessas prestetjenester ved private begivenheter (barnedåp, bryllup, begravelse) av frykt for å bli regnet som hans meningsfeller.
- Folk som på den måten tok avstand fra Nessas protestaksjoner, kunne lett bli tatt for å være aborttilhengere uten at dette var tilfellet.
Forvirringen og lidelsen hos alle som måtte forholde seg til ham som kapellan, var ubeskrivelig.
Ludvig Nessa har nå for tiden et eget nettsted hvor han profilerer sine nåværende satsingsområder. Der har han også lagt ut hele teksten fra domfellelsen mot ham i lagmannsretten i 1991. De som enten har glemt eller ikke har hørt om hans omfattende sprell, kan ha nytte av å lese dommen der det i 15 punkter beskrives hvordan han beviselig krenket ro og orden både i menigheten, i bispedømmet, ved to sykehus, på en kirkegård og i forholdet til myndighetene.
For meg personlig har de skremmende tilstandene i min hjembygd på 1980-tallet ført til en umiddelbar avstandtagen fra alle andre prester som utnytter eller misbruker sin stilling til private protestaksjoner. Det har også gitt meg et syn på prestegjerningen og omsorgen for menigheten som samsvarer helt med den på mange måter umoderne presterollen innen Den katolske kirke - især med tanke på lydighetsløftet.
Dessuten må jeg innrømme at alle uhyrlighetene fra Nessa & co, med base i mitt gamle lokalmiljø, har gjort meg ganske likegyldig og uinteressert i forhold til hele abortsaken, såpass likegyldig at det føles helt OK å la Kirken - den katolske, vel å merke! - ta hånd om hva som skal menes.
Ja, jeg husker, og kjenner igjen disse "abortprestene" som herjet landet for noen år tilbake.
SvarSlettOg faktisk er jeg helt enig i den sak de forfekter, og deres holdnig til saken er rimelig kompatibel med den Katolske, og dermed også med den tradisjonelle holdningen til moralspørsmål, i dette tilfellet abort.
Hvis ikke vi som kristne i en stadig mer relativistisk og ateistisk kultur ikke holder oppe hva som er absolutte, Guddommelige sannheter og moralverdier - hvem skal da gjøre det?
Problemet med dette er, som du sier at metodene er feil. Problemet er at den institusjon som man skulle tro var den rette til å ivareta disse veridene, den Norske Kirke, er gradvis blitt så liberal, utydelig og utvasket at den og dermed også dens medlemmer uten å selv forstå det flyter medstrøms som råtten fisk.
Derfor er det en og annen prest som våkner opp og i egen kraft forsøker å rette opp tilstanden og få oss tilbake på rett spor. Siden disse enkeltindivider handler på eget iniativ og ikke i lydighet til sin overordnede, oppfattes det hele som kaotisk og skaper den usikkerhet du nevner.
Videre tror jeg dette skjer fordi den Lutherske Kirke ikke nødvendigvis har noe løfte fra Kristus om at "helvetes porter ikke skal få makt over den" - den er jo selv et resultat av et opprør - en frukt av en tidligere eklesiell ulydighet. Man høster samme sort som man sår.
Derfor mener jeg som deg; la oss legge slike saker i hendene på dem som, etter Kristi befaling og lydig sine overordnede gjennom hele historien har vært kalt til å ivareta dette - innenfor Kirken, og ikke utenfor.
"Gud er en ordens Gud".
Ja, rootsman, som jeg antydet i en kommentar til forrige innlegg hadde jeg en forutanelse om at dagens skildring ville vekke en del gjenkjennelse hos nettopp deg.
SvarSlettJeg setter stor pris på din fyldige kommentar, og det dukker opp bare flere og flere områder hvor vi er helt på linje. Det er kanskje ikke sikkert at vi ville ha vært like overens om vi hadde møttes for 3 år siden - noe som skyldes endringen og utviklingen som i hvert fall jeg på min side har gjennomgått.
Jeg likte spesielt dette utsagnet i kommentaren din:
"...den er jo selv et resultat av et opprør - en frukt av en tidligere eklesiell ulydighet. Man høster samme sort som man sår."
Det er helt klart at noe som blir til i form av en protest, vil fortsette å føde nye avkom i protest. (Jfr. "revolusjonen eter sine barn")
Forøvrig er det jo et jordnært bilde i beste rootsman-stil at "den Norske Kirke, er gradvis blitt så liberal, utydelig og utvasket at den og dermed også dens medlemmer uten å selv forstå det flyter medstrøms som råtten fisk."
Takk for styrkende kommentar!
Vennlig hilsen
Inventus