Offer for ufrivillig forbønn

En av mine barndomsvenner het Jan. Foreldrene hans var pinsevenner, og han har så vidt meg bekjent aldri helt forlatt deres konfesjonsmessige linje. Tvert imot: Jan har tatt den helt ut og stiftet en egen menighet enda mer karismatisk og herlig enn pinsevennsamfunnet.

Han har gjort det godt, tror jeg, og er nå forstander og pastor i menigheten han selv har grunnlagt. Zoé-kirken kalles den og holder til i eget, relativt nytt forsamlingshus ved rv 111 i Fredrikstad. Når ukas viktigste møte finner sted søndag formiddag, er P-plassen så full av biler at folk snart må benytte riksveien til parkering. Det er imponerende! Menigheten driver også egen bibelskole og har misjonsprosjekter i gang.

Zoé-menigheten drives på svært moderne vis, og det forundrer meg at den ikke bruker moderne gresk – zoí (ζοή) – i stedet for koiné-gresk i navnet, som for øvrig betyr Liv.

Min mor, som døde i 1999, støtte på Jan en gang under de mange årene hun var syk. Hun må ha snakket om sin sykdom til ham, og hun har sikkert snakket om meg også. Jan har ganske sikkert foreslått å be for henne, et tilbud hun naturligvis ikke hadde mot til å avslå. Av den grunn fikk jeg noen måneder senere høre om samtalen mellom dem.

En bekjent som besøkte menigheten iblant på den tiden, fortalte nemlig at min alvorlig syke mor var blitt bedt for av Jan, under fullt navns nevnelse, på et av møtene i Zoé-kirken. Dessuten hadde Jan i samme slengen bedt for min mors frafalne sønn, som det var all grunn til å være bekymret for.

Ettersom min mor hadde bare én sønn, var det ingen ringere enn jeg som totalt uvitende var blitt bedt for under det høymælte Zoé-møtet. Dette må ha vært i 1997 eller -98, og jeg var inne i min mest antikristelige fase av livet, midt i den gudløse 20-årsperioden som jeg tidligere har skrevet om. Jeg var her blitt offer for ufrivillig forbønn, med andre ord. Jeg mottok måpende denne beretningen fra den troskyldige personen som fortalte meg det, og jeg lot det gå noen dager slik at min harme fikk vokse seg stor og sterk.

Så ringte jeg til Jan, pastor Jan på sitt kontor, og spurte hva faen han drev med, og om ikke sekta hans praktiserte det ringeste snev av diskresjon, personvern eller fintfølelse?

Jans stemme og måte å snakke på var nesten ikke til å kjenne igjen fra guttedagene, da vi drev rundt i skogen og satte fyr på plastbøtter for å høre den hylende lyden av plast som dryppet tungt ut av flammene, eller da vi rotet rundt i kjelleren hjemme hos oss og laget elektromagnet ved hjelp av litt kobbertråd, et par spiker og et 4,5 volts batteri. Jan anno 1998 snakket med en varm og innsmigrende stemme, på samme tid lyttende og belærende, og det var umulig å opprettholde min systematisk opparbeidede vrede utover i samtalen.

Vi kom til enighet, og han lovet å la være å be for meg mer om han så skulle få aldri så sterke ønsker om det. I det siste har jeg tenkt masse på den opprinnelig uønskede forbønnen. Ettersom dette skjedde for 11 eller 12 år siden, føles det som om vi trekker saken litt vel langt om vi nå begynner å gjette at nettopp denne bønnen på sett og vis ble hørt til slutt; jeg vet ikke hvor lenge vi kan regne med at en forbønn kan ligge på vent før den må anses som uinnfridd.

Videre kan det nok hende at min gamle venn Jan ville synes at bønnen liksom ikke er blitt hørt på riktig måte, for det var jo ikke hans hensikt – og kanskje ikke min mors heller – at jeg skulle ende opp som katolikk. Kanskje Jan vil tro at det er en annen og mer pavevennlig persons forbønn som er blitt hørt og ikke hans egen – hva vet jeg?

Jeg må innrømme at jeg har gått med et muntert smil innvendig når jeg i det siste har tenkt på denne hendelsen og hva som kom ut av den dersom vi drister oss til å anta den aller spedeste sammenheng mellom Jans manende forbønn fra podiet i Zoé-kirken og min langtrukne og høytidsstemte inntreden i Den katolske kirke. Jeg tror sannelig jeg skal ringe Jan på nytt en dag – det er jo nesten 12 år siden sist!