Lidelseshistorien gjenfortalt

Sist lørdag kveld, altså i går, bød på en helt spesiell, kulturell opplevelse for vår del. I julegave hadde vi fått billetter til musikalen Jesus Christ Superstar på Den norske teateret, en gave som vi nok hadde avgitt tydelige tips om.
Selv husker jeg musikalen som en dobbel-LP utgitt i 1970 i form av en boks med psykedeliske farger på forsiden og et komplett teksthefte inni. Musikken traff meg midt i hjertet den gangen, og jeg hadde store problemer med å forstå alle gravalvorlige kritikere av de politiske undertonene i tekstene og den åpenlyse harseleringen i enkelte av sangene.
I går var jeg altså blant de siste som har fått oppleve den kontroversielle rockesangeren Hans-Erik Dyvik Husby i rollen som Jesus. Jeg må si at både Dyvik Husby og regien i denne oppsetningen var strålende, over all forventning og med glimrende prestasjoner innen både sang, skuespill og scenografi.
Musikken dundret ut i teatersalen fra første øyeblikk. Den unge skuespilleren Frank Kjosås gjorde en god figur med ypperlig sangstemme der han spilte en slu, misunnelig og nesten sykelig utseende Judas Iskariot.
Miljøet blant disiplene og de andre tilhengerne av Jesus var lagt til undergrunnsmiljøet i en storby, rusmisbrukere og uteliggere mellom jernbaneskinner og brupillarer i en svinesti av tomgods og skrot.
Settingen hadde dermed lite til felles med det vi forbinder med apostlenes livsførsel, men overraskelsen ved å møte disse lurvete menneskene allerede utenfor inngangen til salen før forestillingen gjorde hele teateropplevelsen til en utfordring.
For ikke å gå for mye i detalj kan jeg gå rett på 2. akt og bevitne at vi her fikk en framstilling av Jesu lidelseshistorie som ingen bibeltolker kan ha noe å utsette på. At Pontius Pilatus denne gangen var en kvinne i Hildegunn Riises skikkelse representerer et ubetydelig avvik. Under de 39 piskeslagene tok ondskapen overhånd hos Riises Pilatus. Kledd i latexuniform ble hun den personifiserte grusomhet der hun deljet løs på Dyvik Husbys Jesus til han lå maktesløs og blodig i bar overkropp som en beseiret hvalross på scenen. Dette var det ultimate høydepunkt i forestillingen slik jeg for min del opplevde den. Rosenkransmysterium nr. 2 i Smertens mysterier, "Jesus blir hudstrøket", fikk en realisme over seg som vil sitte i sansene svært lenge.
En viktig del av kritikken mot Jesus Christ Superstar på 1970-tallet var at musikalen avsluttes med Jesu død. Den tomme grav er utelatt; ikke den ringeste antydning om oppstandelsen blir gitt i originalversjonen.
Her har Det norske teaterets regissør Erik Ulfsby gjort en teknisk genistrek som skapte tilstrekkelig forundring i publikum til å vekke minner om den tomme grav: I nest siste scene henger Jesus på et enormt kors omkranset av ørsmå lyspærer. Bare hodet og brystpartiet på Jesus er svakt opplyst av en spot. Idet Jesus dør, blir alt mørkt et øyeblikk før Judas, helt hvitkledd og med englevinger(!), dukker opp og synger sluttnummeret "Superstar". Gradvis kommer lysene rundt korset på igjen, og da er Jesus borte! Hans-Erik Dyvik Husby hang på korset 3-4 meter over gulvet i dødsscenen, men et minutt senere er den kolossale Jesus-skikkelsen vekk! Bare en liten plattform og et par knagger på korset skimtes i det sparsomme lyset.
Her har scenografien gjort det lille ekstra som gjør Jesus Christ Superstar-oppsetningen severdig og troverdig for alle og enhver.
Siste forestilling er 30. januar. Skynd deg....!