De mange "hvorfor"

En hel del av innleggene på denne bloggen handler om handlemåter og symboluttrykk som jeg har observert ved messe i ulike katolske kirker. Mange av uttrykkene har en betydning som framgår av seg selv, mens en del andre har en dypere eller mer sammensatt betydning. Alle slike detaljer har fanget min oppmerksomhet, fascinert meg og fått Kirken til å framstå som attraktiv, innholdsrik og reflektert.
Det er især ulike måter å gjøre ting på som har forundret meg. Når jeg har skrevet om dette på bloggen, har jeg iblant fått opplysende kommentarer fra mer erfarne katolikker. I fastetiden i fjor vinter frydet jeg meg over en salme som ble benyttet ved korsveiandakt under søndagsmessen. Snart fikk jeg opplyst av en kommentator at den vakre salmen er en norsk versjon av den kjente ”Stabat Mater dolorosa”, et middelalderdikt som har inspirert en rekke komponister til å lage fantastiske korverk.
Et lignende tilfelle av forklaring og rettledning fikk jeg etter påske da jeg i innlegget ”Tilhørighet til Kirken” den 11. april i fjor skrev om det jeg kalte ”langfredagsmessen” i St. Dominicus kirke i Oslo. Jeg beskrev en del avvikende handlinger og handlemåter og trodde kanskje at det var slik man gjør det hos dominikanerne. Heldigvis trådte en vennlig kommentator til og forklarte at nettopp fordi dette foregikk på langfredag, var ikke tilstelningen en messe i ordets vanlige forstand. Langfredagen er en så spesiell dag i kirkeåret at det er den eneste dagen da det ikke feires messe.
Se, det var oppklarende! Slik veiledning er umåtelig verdifullt for meg i min situasjon. Spørsmål som innledes med ”hvorfor”, blir ofte også i helt andre sammenhenger besvart uten at et spørsmål egentlig er stilt; det blir gjerne ganske påkrevet med korrigering når en person uttaler seg om et felt hvor han åpenbart mangler innsikt og kunnskap.
Sist søndag opplevde jeg et nytt eksempel på kirkelige handlemåter som jeg fant på samme tid spektakulære og vanskelige å forstå. Sammen med min kjære overvar jeg høymessen i St. Olav domkirke i Oslo. Det var lenge siden sist vi var der på en søndag. Denne dagen, 17. januar, ble alle hoveddelene i messen (Kyrie, Gloria, Credo, Sanctus, Agnus Dei) sunget på latin med gregorianske melodier på nr. 11 i den katolske salmeboka. (Kyrie-delen ble naturligvis sunget på gresk som vanlig, men med melodi fra nr. 11.)
Jeg synes alltid det er en stor opplevelse å delta i sang på latin. Det styrker også inntrykket av Den katolske kirkes annerledeshet i forhold til de ulike protestantiske kirkene. Å få delta i så mye latinsk salmesang under sist søndagsmesse var derfor en positiv overraskelse. Jeg har ingen idé om årsaken til dette valget av språk og melodier, men det hang kanskje sammen med messen forøvrig, ettersom også avslutningssalmen var på latin, nemlig den kjente bønnen ”Alma redemptoris Mater”.
Som alltid før sliter jeg med å følge de gregorianske notene i 4-linjerssystemet. Riktignok går det litt lettere for hver gang; stadig er det en og annen detalj som faller på plass. Desto mer imponerende var det å høre hvordan menigheten deltok aktivt og høylydt i sangen sist søndag. Alle de latinske tekstene med de melismatiske melodiene var åpenbart godt kjent av miengheten i St. Olav. Det finner jeg både gledelig og nesten misunnelsesverdig.
Uansett årsak til at den latinske varianten ble valgt sist søndag, håper jeg på riktig mange nye sjanser til å delta i samme type menighetssang!