Menneskelig svikt

Bildet: Geysirutbrudd, Island i februar 2006.

"Christine selv derimot, er ikke uberørt, men hun er opptatt av sin framtids lykke, ikke først og fremst av sin sjels frelse."

Slik omtalte jeg hovedpersonen i filmen "Mirakelet i Lourdes" i innlegget med samme tittel sist lørdag. Filmens Christine opplever et mirakel innen katolsk tradisjon enda hun ikke gjør stort for å få det til å skje. Hun viser ikke engang noen ytre endring i sin religiøsitet etter hendelsen. Som nevnt i innlegget er det desto flere reaksjoner å finne hos de andre pilegrimene i hennes selskap.
Til tross for mangelen på ydmykhet, takknemlighet, bønn og gråt er det med Christine det vidunderlige skjer.
Jeg har blitt oppmerksom på dette sidebudskapet i filmen, og jeg har funnet en sammenheng mellom dette og elementer i den lokale, katolske kirken hvor jeg pleier å gå til messe.
Iblant starter messen for seint; den begynner når alt er klart, ikke nødvendigvis når det oppgitt i programmet. Både i tekstlesingen, forbønnene og bekjentgjørelsene høres en rekke varianter av norsk, og ikke alt er like lett å oppfatte. Salmesangen fungerer så som så; organisten er ikke alltid på lag med menigheten, og selve sangen blir iblant bare et sjenert pip dersom visse sangføre menighetslemmer er fraværende.
Har man møtt opp med kritisk sinn, er det lett å oppdage eksempler på menneskelig svikt i gjennomføringen av en vanlig messe på lokalplanet.
Man skal ikke være kritisk, mener mange, og det er klart at mangt og meget passerer lettere hvis man unnlater å sile det gjennom egne krav og forventninger. Jeg prøver å la det være, men overfor meg selv må jeg innrømme at jeg rett som det er registrerer ting som burde fungere bedre.
Etter å ha vurdert hvordan jeg skal takle min egen kritikk har jeg kommet til at alt jeg legger merke til, er uvesentligheter i forhold til messens intensjon. Idet messen innledes med ordene: "La oss bekjenne våre synder så vi verdig kan feire denne hellige handling."'
- så er messen i gang, og den vil med sikkerhet finne sted etter hensikten i kraft av å være en messe i apostolisk tradisjon! Det betyr at transsubstantiasjonen finner sted under den eukaristiske bønn selv om den framføres på et språk med unorske vokallyder. Syndene blir tilgitt hos alle som deltar i kommunionen selv om de ikke deltar i å synge Sanctus og Agnus Dei. Alle får Guds velsignelse ved avslutningen fordi de er til stede, selv om avslutningssalmen ikke akkurat lyder som englesang. Dette hender ved hver eneste messe fordi Gud handler uavhengig av menneskenes bidrag.
Det åpner for ganske fantastiske perspektiver når vi setter ting opp mot hverandre på denne måten. Mennesker svikter og kan knapt noe annet, men Guds handlinger skjer etter perfekt koordinasjon. På samme måte som utbrudd i geysiren på bildet øverst verken kan stanses eller settes i gang ved menneskers medvirkning, inntreffer Guds handlinger uavhengig av menneskers innsats, enn si forståelse.
Å holde seg til en slik anskuelse er å tro. Jeg formulerer dette fordi jeg mener å ha funnet en måte å forstå Guds inngripen på, ikke først og fremst fordi jeg kan påstå at jeg i alle sammenhenger klarer å tro at det er slik det fungerer. Med denne formuleringen har jeg i det minste for min egen del verbalisert en forklaringsmodell, en målsetting for troens utvikling.