Om å møte Den katolske kirke i media

Det er utrolig hvor raskt det går å identifisere seg med noe som man er positiv til. Saken eller ideen man har fattet interesse for og er villig til å støtte, blir med ett en del av en selv, noe man vil forsvare og noe man er stolt av.

Mange har et slikt forhold til en fotballklubb - ja, her i landet er det faktisk ikke uvanlig å ha sterke følelser for både den norske klubben man har stedstilknytning til, og en av de store klubbene i Champions' League. Følelsene for favorittlaget eller -lagene vekker bortimot det sterkeste engasjement man kan finne hos moderne mennesker.

To ganger i den siste uka har jeg opplevd et bittelite kick av slike følelser av stolthet over noe jeg er engasjert i, og det er i begge tilfeller Den katolske kirke som har stått for disse små gledesfornemmelsene. Det er kanskje første gang at jeg har opplevd stolthet over å lese om Den katolske kirke i media. Min tilknytning til kirken er så løs og fersk at det knapt er verdt å nevne. Likevel kom denne opplevelsen av å være en ørliten del av noe stort to ganger i uke 11.

De to sakene er av høy, kirkepolitisk art. Det tilkommer ikke meg på noen som helst måte å uttale meg om innholdet i sakene - slett ikke! Det er kirkens ledelse jeg i dette innlegget vil løfte fram for forbilledlig opptreden.

Den første gangen det skjedde, var tirsdag 10. mars. I avisen jeg leste ved frokosten, sto en spydig og sterkt kritisk kronikk basert på Den katolske kirkes reaksjon i en vanskelig og egentlig uløselig familietragedie i Brasil. Kronikken gjorde meg litt nedstemt, men i lunsjpausen noen timer senere besøkte jeg som vanlig nettstedet til Den katolske kirke i Norge. Der hadde biskop Bernt Eidsvig allerede rykket ut med en pressemelding der han med stor visdom kommenterte hendelsene i Brasil.

Biskopens uttalelse kan leses her: http://www.katolsk.no/nyheter/2009/03/10-0003.htm

Jeg oppfatter dette som våkenhet overfor medienes behandling av kirken. Pressemeldingen fra biskop Eidsvig gir også norske katolikker en verdifull hjelp i å besvare kommentarer som man kan bli utsatt for av folk som har latt seg opprøre av nyhetene fra Brasil.

Fullstendig uten å forholde meg til innholdet i verken nyhetssaken eller pressemeldingen finner jeg det omsorgsfullt, ansvarsbevisst, handlekraftig og klokt av biskopen å gå ut med en kommentar på denne måten og på absolutt riktigste tidspunkt.

Den andre gangen jeg leste om Den katolske kirke i media sist uke var torsdag 12. mars. Da figurerte Pave Benedict XVI på hovedsiden til Abcnyheter. Oppslaget handlet om at Vatikanet burde ha sjekket synspunktene til biskop Richard Williamson før bannlysingen av gruppen han tilhører, SSPX, ble opphevet i slutten av januar i år. Paven har nå i et langt brev vedgått at rutinene for faktakontroll ikke var tilstrekkelig kvalitetssikret i dette tilfellet.

Pavens brev er gjengitt i sin helhet på Vatikanets informasjonssider.

Igjen avholder jeg meg totalt fra å mene noe om saken, om bannlysing, biskop Williamson og SSPX. Derimot var det hyggelig å se Pave Benedicts varme smil på Abcnyheter i en sak som nyhetsmediet var fornøyd over, og det gjorde meg litt stolt å se at journalisten hadde tatt seg bryet med å legge ut en link til brevet på Vatikanets eget nettsted.

Det er med små steg jeg beveger meg innover i Den katolske kirke, ennå ikke som medlem, men som høflig interessert. Likevel fikk jeg erfare denne uka at interessen forlengst har tatt tak i meg, engasjert meg og gitt meg en første fornemmelse av tilhørighet. Det var dette som gjorde at jeg opplevde glede og stolthet over å finne henholdsvis biskopens og Pavens utspill på Internett. Jeg er på ingen måte likegyldig lenger, noe mine overraskende reaksjoner denne uka viste meg.