Credo

Dagens samtale med pateren i den lokale, katolske kirken hvor jeg bor, ble både innholdsrik og lærerik. Spørsmålet er hele tiden om det jeg lærer og erfarer, tilsier at jeg fortsetter på veien mot å bli katolikk, eller om jeg finner det nødvendig å stoppe opp og avstå fra resten av prosessen.
Hittil ser jeg bare at jeg må lære litt til, må være med til neste krysningspunkt, må prøve å se hva de neste 5-6 ukene vil bringe.
Den hyggelige og forekommende pateren utstyrte meg med noen utlånte bøker, deriblant en katolsk katekisme utformet av selveste Pave Johannes Paul II. Her er en bok på 700 sider formulert av en folkekjær pave som jeg selv hadde stor sans for. Men hvordan vil jeg forholde meg til innholde i den store og viktige boken? Det gjenstår å se.
Samtalen med presten avdekket en rekke andre omstendigheter, og det er fortsatt i ydmykhet over min egen mangel på viten at jeg opprettholder ønsket om å trenge dypere inn i Den katolske kirkes innhold og lære.
Skjærsilden var et av temaene samtalen berørte. Underlig å skulle diskutere og forholde seg til noe som kirken jeg vokste opp i, aldri noen gang har hatt med i sin lære. 500 år med protestantisk kirke uten skjærsild, og jeg, som ønsker å oppfattes som moderne, går med åpne øyne inn i en kirke der skjærsilden fortsatt er et begrep.
En viktig grunn til å oppsøke kirken ofte, er å be Maria og andre helgener om å gå i forbønn for sjelene i skjærsilden. Dette var en av formiddagens lærdommer.
Jeg bøyer meg i respekt for det gamle tankegodset, for logikken i frelsens resonnement og for nåden i det å kunne be.
5 nye uker skal passere før jeg igjen møter min pater til samtale. På den tiden skal jeg ha dannet meg et inntrykk av hva de mektige bøkene inneholder. Først kommer trosbekjennelsen, setning for setning. Jeg begynner i kveld...