Fullt av selvmotsigelser

Dette er den spede begynnelsen for en blogg om å orientere seg på nytt i den religiøse geografi. Den katolske kirke har fanget min interesse, og ikke nok med det: Den katolske messen med sin liturgi, sine årtusenergamle tekster, sine rituelle bevegelser og det samstemte fokus på troens mysterium har på kort tid fått meg til å endre atferd og holdninger på måter som jeg for bare kort tid siden fant utenkelige.
Når dette skrives, tidlig i februar 2009, er katolikkenes overhode, Pave Benedict XVI, sentrum for massiv kritikk fra både innsiden og utsiden av Den katolske kirke. Den 24. januar i år opphevet han bannlysingen (exkommunikasjonen) av en gruppe prester og biskoper som kaller seg SSPX og som kjennetegnes av høyreekstreme synspunkter. Skandalen startet tre dager tidligere da SVT sendte et dokumentarprogram om at SSPX har fått innpass i Sverige. Programmet inneholdt et intervju med en av de fire forgrunnsfigurene i gruppen, biskop Richard Williamson, som i intervjuet bekrefter tidligere uttalelser om at jødeutryddelser ikke fant sted under 2. verdenskrig. Hele programmet kan ses her: http://svtplay.se/v/1414020/uppdrag_granskning/del_2_av_22

Det er unektelig ganske opprørende at Paven har opphevet bannlysingen av denne gruppen; uansett mening om Den katolske kirke er dette et feiltrinn. Å søke seg mot katolisismen i disse dager er en selvmotsigelse, en irrasjonell handling for et presumptivt oppegående og moderne menneske.
Likevel har Pavens beslutning ikke svekket min dragning til hans kirke. Det er noe annet, noe langt eldre og mye mer mystisk som gjør hver eneste messe til en personlig opplevelse. Når jeg står foran Maria-statuen i den lokale, katolske kirken der jeg bor, ser jeg skjønnhet, nåde og godhet overfor alle deler av livet strømme ut fra den skjønne, lille figuren. Jeg tenner et lys, ber Hill deg, Maria på norsk og latin noen ganger og kan knapt få øynene vekk fra henne, Guds mor.
Hva er det som går av meg? For bare noen måneder siden var jeg en lykkelig og tilfreds ateist, uten behov for metafysisk trøst eller støtte. Nå bekrefter jeg min egen selvmotsigelse idet jeg går gjennom kirkens ytterdør, stikker fingertuppene i vievannet og gjør korsets tegn, In nomine Patris et Filii et Spiritus Sancti... Hva er det som får meg til å gjøre dette og endatil kjenne meg fullstendig bekvem med handlingen? Hvor skal dette ende? Og hvor begynte det???
Dette er spørsmålene jeg har til hensikt å behandle i tekstene i denne bloggen. Noe vil handle om ting som har skjedd for kort eller lang tid siden. Andre tekster vil ta for seg dagsaktuelle hendelser. Alt vil imidlertid dreie seg om min vei til Den katolske kirke. I tre måneder har jeg søkt tilhold der, gledet meg over messens liturgi, forsøkt å lære hvordan man oppfører seg for å gjøre ting "riktig", og min undring over meg selv og mine brudd med gamle grenser bare vokser.
Jeg har gitt meg selv en frist på 2 år til å finne ut om jeg vil konvertere og bli katolikk, eller om jeg fortsetter som før. I disse 2 årene vil jeg jevnlig forsyne denne bloggen med tanker og opplevelser, og hvordan det hele skal ende, vet ingen akkurat nå.
Velkommen som leser av bloggen til en som banker på Pavens port.