Cohiba

En svak, svak eim av sigar henger ennå i lufta i noen av rommene her i huset. Duften vekker gode minner fra sist lørdag. Jeg satte meg til å skrive dagens blogginnlegg ganske seint den kvelden. Det var nesten midnatt før jeg anså det for fullført og lastet opp teksten om nedfallsfrukten fra min lange vandring.
Når dette var gjort, hadde jeg nærmest fullført den åpne delen av en omfattende syndsbekjennelse. Jeg var lettet og syntes at hele huset - jeg selv inkludert - fortjente noe godt. En sigar ble hentet fram fra skrinet vi kjøpte med oss fra Cuba i fjor. Skrinet er slett ikke fullt lenger, men det er korrekt oppbevart, og de ennå gjenværende, fullkomne Cohiba Esplendidos-sigarene er fremdeles feite og gode.
Jeg kuttet av toppen og fyrte opp. Jeg tok lange, sjeldne drag, og røyken med den karakteristiske duften fløt dovent rundt i rommet, søkte seg ut av den åpne terrassedøren eller steg opp trappene til etasjen over. Det er her jeg fremdeles kan lukte gledene og inderligheten fra sist lørdag natt.
I løpet av de fire dagene som ble avsluttet med lørdagen, hadde jeg brukt mye tid ved en av husets PCer for å blogge. Det ble med andre ord litt lite selskap for fruen i deler av kveldene, men hun respekterer mitt uttrykksbehov. Da siste punktum var satt i minuttene før lørdag tippet over i søndag, var det tid for å demonstrere at en hel liten prosess var gjennomført.
Å tenne en Cohiba betyr uten unntak at man akter å røyke i minst en time. Jeg tror det ble satt pris på hos fruen at jeg så tydelig viste at nå skulle jeg (vi?!) slappe av utover natta. Vi la inn DVDen med Wim Wenders' film "Buena Vista Social Club" og gjenopplevde den allestedsnærværende musikken i de smale gatene med bilvrak og fasader uten ethvert vedlikehold. Ry Cooder på motorsykkel langs Malecón-promenaden mens døsige, karibiske bølger slår over murkanten. Drømmen om landet på den andre siden av havet. 92 år gamle Compay Segundo synger: "De Alto Cedro voy para Marcané. Llego al Cuento voy para Mayarí."
Lørdag 22. august var et aldri så lite vendepunkt. Jeg hadde da skrevet av meg et oppgjør som hadde beslaglagt mine tanker i lang tid. Bloggskrivingen var etterhvert blitt så selvsentrert at jeg ikke engang fant tid til å kommentere de to vakre merkedagene som fant sted innen Kirken i de to siste ukene. Jomfru Marias opptakelse i himmelen ble markert lørdag 15. august, og Jomfru Marias dronningverdighet ble feiret nettopp sist lørdag, 22. august. Jeg hadde ikke evne til å trenge ned i noen av de to merkedagene, enda jeg som ex-protestant er mer opptatt av å lære om mariologien innen Kirken enn om noe annet. Oppgjøret med de mørke sidene av min lange vandring måtte først ryddes av veien.
Seint lørdag kveld var det gjort, og min Cohiba Esplendido markerte fullendelsen av denne retrospektive fasen. Jeg kom i tanker om paterens incensering av alteret ved spesielle messer, og jeg lurte litt på om det kunne være kjettersk å trekke slike paralleller, der den cubanske duften bredte seg velbehagelig rundt i huset.
I dag, nesten to døgn seinere, er det nettopp velbehaget jeg blir minnet om når jeg ennå kjenner restene etter den timelange sigarnytelsen. Velbehaget over å ha fått de bedrøveligste sidene ved min fortid satt i system, synden bekjent og kanskje allerede tilgitt.
"La min bønn få gjelde som røkelse for deg, mine løftede hender som offer om kvelden." (Sal. 141,2)
Mens det ennå er rester av duft igjen i huset, kan jeg billedlig talt sette meg bedre til rette og glede meg til å skrive neste innlegg.
Det vil ha et tall i tittelfeltet.