Ulike miljøer, ulike verdier

Til den som besøker denne bloggen: For å få best mulig bakgrunn for nedenstående innlegg og for å yte bloggeren rettferdighet bør de to foregående innleggene være lest før det nedenstående. De to innleggene har tittelen "Den lange vandringen" og "Vandring blant humanister".

- - -

De som har lest en del av innleggene på denne bloggen, har forstått at jeg jobber i skolen. Det har jeg ikke alltid gjort. I 6 år på slutten av 1990-tallet jobbet jeg med personalsaker i en mellomstor industribedrift. Det var en svært givende jobb, og her kom jeg i kontakt med mennesker som jeg ellers ikke ville ha truffet eller oppsøkt. Det var utviklende, og når sant skal sies, fikk jeg i disse årene et særskilt syn på hvor privilegert jeg var som hadde allsidig utdannelse og kunne velge og vrake i jobber trass i datidens stramme arbeidsmarked.

Samtidig med at jeg jobbet i denne bedriften, var jeg også aktiv i et stort musikkorps. Verv og oppgaver jeg påtok meg her, medførte høy aktivitet med møter og planlegging seint og tidlig. Jeg hadde derfor en enorm omgangskrets både på dagtid og kveldstid.

Felles for nesten alle mennesker jeg traff, var at de ikke tilhørte noen kirke, eller rettere: Grunnen til at jeg traff dem, hadde ingenting med kirketilhørighet å gjøre. Bare unntaksvis var sognepresten innenfor rekkevidde for å snakke om en kirkekonsert eller annen kirkelig medvirkning for korpset. Utover hans sporadiske kontakt omgikkes jeg kun med folk som ikke var definert som troende på noe vis.

Jeg stortrivdes og opplevde at jeg var som alle disse menneskene og at de var som jeg.

Jeg adopterte deres omgangsform og språkføring, deres drikkevaner og stil. Ja, jeg vil nesten hevde at jeg videreutviklet alt dette til perfeksjonisme. Jeg bannet planmessig og akkurat litt for sterkt, var kjapp, kompromissløs og aggressiv i tiltaleformer og reaksjoner, og jeg var ofte et verbalt og høymælt midtpunkt på fest, en mannemann i de fleste situasjoner.

Det var på mange måter gode år.

Likevel ønsker jeg å vinkle alt dette negativt og mørkt slik som i forrige innlegg. Saken var at jeg tok med meg alle disse vanene når det gjaldt språk, tiltaleformer, reaksjonsmåter, alkoholinntak og festhumør inn i skolen da jeg kom tilbake dit i år 2000. Lærere er slett ikke som andre arbeidstakere; de er konvensjonelle, kultiverte, beherskede og høflige, vel vant til å være rollemodeller for den oppvoksende slekt. Det tok meg noen år å lære om igjen forskjellen mellom konvensjonene hos lærere, industriarbeidere og korpsmusikere. Jeg trampet i alle skolens klaverer, gikk i baret, fornærmet, sjokkerte og skremte mange av de sarte barneskolefrøknene og opprørte de halvkristelige nestenpensjonistene med 40 års fartstid i samme jobb.

Jeg kom inn i stillingen som et svin, og en tid forsvarte jeg min rett til å være slik. Den dag i dag, nesten 10 år etter at jeg begynte i min nåværende stilling, er det kolleger som tenker seg om både to og tre ganger før de kontakter meg om saker som de frykter at jeg vil hisse meg opp over.

Hvor lang tid vil det gå før de skjønner at de kan være trygge nå; inspektøren (altså jeg!) er ikke lenger så hissig og så ufin. Hvor mange ganger må de være utrygge i sin henvendelse overfor meg før de skjønner at jeg ikke et øyeblikk akter å besvare et spørsmål med bannskap og utskjelling?

Vil noen av dem overhodet tro at en fyr som jeg mener alvor med å ville bli katolikk?

Ja, jeg spør meg selv om og om igjen samtidig som jeg gremmes i det dypeste over den atferden jeg for nesten 10 år siden trodde det var OK å ta med seg inn i et nytt miljø på en ny arbeidsplass. Kontrasten mellom Inventus våren 2000 og Inventus høsten 2009 er så enorm at bare de av mine kolleger som har opplevd begge utgavene, kan uttale seg om endringen.

Problemet er bare at folk som har erfart noe negativt med en person, vil være skremt og forutinntatt i utrolig lang tid etterpå. De må oppleve det motsatte, noe uventet positivt, kanskje 10 ganger etterpå før én negativ erfaring blir strøket fra minnet og overført til listen over tilfeldige uhell.

Dette sliter jeg med: Å framstå overfor mine kjære kolleger på en så gjennomført, helhetlig og konsekvent positiv og velvillig måte at de på litt sikt kan motta og tro på informasjonen om at deres næremste overordnede er blitt katolikk. Jeg har ikke på noen måte til hensikt å bli perfekt; det vil være både kunstig og ubibelsk. Mine menneskelige sider må følge med min person så lenge jeg lever, men i motsetning til før har jeg innsett gleden og fordelen ved å vise måtehold på alle vis.

Til noen få av kollegene har jeg betrodd nyheter som at jeg går til messe i byens katolske kirke ganske ofte, eller at jeg ikke er medlem av Statskirken men av Den katolske kirke i Norge. De fleste vet imidlertid ikke om dette, med mindre de har hørt det fra det mindretallet som er informert. Før eller siden blir dette en kjent sak - ja, jeg har faktisk til hensikt å informere kollegene mine offisielt like før jeg en gang neste år skal feire messe med fermingens sakrament for å bli fullverdig katolikk. Når den tid kommer, er det av aller største betydning at alle som én har forstått at jeg har lagt bak meg det verste i de mønstrene som tidligere preget språket, reaksjonene og festingen jeg ble forbundet med. Jeg har ennå en lang og planmessig vei å gå før jeg kan forvente å få full tillit hos mine kolleger når det gjelder innholdet i min framtid.

Dette skriver jeg for å vise at de 20 årene i gudløshet og sorgløs synd henger ved meg ennå og at jeg derfor trenger tid før jeg våger å gi Gud og Kirken og den lokale menigheten de løfter som vil inngå når jeg konverterer.