Skillelinjer

I den svenske bloggen Oroa dig inte - Guds finns nog! sto det et tankevekkende innlegg den 10. august. Innlegget har tittelen "Tankar om välsignelse under Kommunionen" og handler om ulike syn blant katolske prester og leke katolikker om hvordan personer som ikke har fullført konvertering til Den katolske kirke, skal forholde seg under kommunionen. Det vanlige her i Norden er tydeligvis at personer som ennå ikke har konvertert, går fram til kommunionen med høyre arm skrått over brystet opp mot venster skulder og med bøyd hode slik at pateren kan gi dem velsignelse i stedet for eukaristien. Barn som er for små til å ha feiret sin første kommunion, utgjør en stor gruppe som opptrer på denne måten under kommunionen.
I det svenske blogginnlegget, skrevet av en kvinne som selv har konvertert i voksen alder, henvises det til en amerikansk blogg drevet av en katolsk prest. Ifølge den amerikanske bloggen hevdes det fra en del prester at det er respektløst å bruke kommunionshandlingen til å få velsignelse. Kommunionen er til for dem som har rett til å delta; velsignelse mottar alle som er i kirken ved messens slutt. Les det opprinnelige innlegget med disse synspunktene her.
Det var fullstendig fremmed for meg at slike synspunkter forfektes innenfor Kirken, men jeg har jo lite erfaring og er i hvert fall uten kunnskap om hva som er vanlig praksis i andre land. Den kjære pateren i min lokale kirke anbefalte meg å bli sittende i benken under kommunionen når jeg spurte hvordan jeg burde opptre under messe i Italia. Dette fordi det ikke er sikkert at prester i andre land forstår tegnet med høyrearmen over brystet. Å skape usikkerhet under en hellig handlig kan virke svært uheldig, så jeg fulgte paterens råd. De siste ukene har pateren hatt ferie, og vi har hatt vikarprester ved messene i kirken her hvor jeg bor. Jeg har derfor valgt å bli sittende også i disse tilfellene fordi vikarene ikke kjenner meg. Nå derimot, etter å ha lest synspunktene fra prester i USA begynner jeg å lure på om det kanskje er like godt å bli sittende hver gang. Man mottar jo alle de gaver man som troende synder har rett til ellers i messen.
Da innlegget om synspunktene fra USA sto på den svenske bloggen, førte det til en strøm av kommentarer. De fleste kommentarene finner det både uventet og merkelig at det skal være "disrespectful" å bruke kommunionen til å oppnå individuell velsignelse. Samtidig gir noen uttrykk for at kommunion er kommunion, velsignelse er noe helt annet.
Selv begynner jeg å forstå dilemmaet slik at dersom jeg og andre i min situasjon fortsetter å gå fram under kommunionen, er hensikten primært å delta i fellesskapet med de andre i menigheten. Dette er vel og bra, men samtidig er det jo nettopp i adgangen til å delta fullt ut under kommunionshandlingen at våre veier skiller lag: Jeg har ikke rett til å motta Kristi legeme, men det har alle de andre (unntatt de yngste barna, men de er nå sannsynligvis døpt katolsk; jeg er jo til og med døpt i "feil" kirke). Skillet mellom de fullverdige katolikkene og meg blir ikke mindre ved at jeg kommer fram til en kommunion som jeg likevel ikke kan motta. Dessuten er det jo viktig å unngå å irritere pateren dersom han helst ser at jeg blir sittende i benken fram til min katolske ferming er gjennomført.
Å lese de nesten 60 kommentarene på den svenske bloggen er ganske underholdende. Noen avsporer på et tidlig tidspunkt og kommenterer helt andre aspekter ved handlingen, så som hvorvidt en kvinne kan være kommunionsutdeler, og hvorvidt man skal motta eukaristien knelende eller stående. Kommentarene fins i eget vindu, klikk her. Samtidig gir flere av kommentarskriverne uttrykk for at de tidligere gikk fram for å motta velsignelse, men har sluttet med det.
Jeg begynner å se at den ydmykheten jeg opplever under messen, også må gi seg utslag i den aller dypeste ydmykhet over min helt uferdige tilstand som katolikk. Jeg er foreløpig ikke i posisjon til å gjøre krav på noe som er nesten likt det de andre katolikkene kan ta del i. Det har vært kolossalt bevisstgjørende å lese innlegget på den svenske bloggen og kommentarene det har utløst.
Jeg vil benytte sjansen til å ta spørsmålene opp med pateren så snart det blir mulig, men i utgangspunktet tror jeg at jeg vil fortsette å forholde meg passiv under kommunionen fram til jeg har gjennomgått alt som trengs for å motta den på ordinært vis. Som sagt utdeles velsignelsen uansett ved messens slutt, og under den eukaristiske bønn oppleves den dobbelte konsekrasjonen. Ifølge en av kommentarene til det svenske blogginnlegget er dette messens egentlige høydepunkt, og her deltar jeg, på kne slik som alle andre katolikker. Skillet mellom dem og meg kan ikke utviskes ved at jeg følger dem fram til utdelingen; jeg kan like godt bli sittende.
Takk til bloggeren Bitte Assarmo som brakte denne opprinnelig amerikanske diskusjonen fram for skandinaviske blogglesere!