Den lange vandringen

Mange katolikker som jeg har vært i indirekte kontakt med, har gitt uttrykk for at de valgte å konvertere til katolisismen etter "en lang vandring". Lars Roar Langslet nevner noe slikt i sin glimrende, lille bok "...på din Kirkes tro". For bare noen dager siden ble noe slikt også skrevet i en åpenhjertig kommentar her på denne bloggen, og jeg har lest lignende ting på andre blogger der katolsk tro er et hovedtema.
Den lange vandringen. Slik oppleves det for en som ser tilbake etter at vandringen er over. Mens vandringen pågår, oppfatter man det kanskje ikke som en vandring. Den må fullføres og avsluttes før man skjønner at en det er en vandring man deltar i. Det betyr også at når man har konvertert og blitt katolikk, er vandringen over.
Dette aspektet er lett å forstå. Når man har kommet så langt som til å konvertere, har man brukt riktig lang tid på å bli kjent med Den katolske kirke og dens lære. Det er en egen prosess i seg selv, faktisk. Vandringen man har vært i gang med, finner sin avslutning idet vandreren oppdager at Den katolske kirke er stedet hvor man vil slå seg til ro. Dermed begynner en ny vandring, nemlig læretiden man må gjennom for å kunne konvertere. For de fleste blir denne prosessen - selv om den kan virke lang nok i seg selv - kortere enn den forutgående vandringen.
Når man bruker begrepet vandre, betyr det gjerne at man har vært innom flere steder på veien. I noen tilfeller kunne til og med streife eller flykte vært vel så relevante begreper å benytte. Å vandre får det til å høres fredsommelig og dypsindig ut. I noen tilfeller har kanskje det som i ettertid blir kalt for en vandring, vært i liten grad preget av planmessighet og bevegelse etter en ferdig rute. Impulsivitet og tilfeldigheter - Gudfeldigheter - er vel så ofte bestemmende for kursvalg og kursendring.

For min del startet "vandringen" en gang mens jeg var midt i 20-årene. Jeg var en glødende kristen innenfor Den norske kirke, men var lite tilfreds med konservative strømninger, trangsynthet og konformitetspress. (Jeg gjenkjente forresten holdninger som på 1980-tallet vakte min aggresjon, da jeg for noen dager siden leste den nevnte boka av Lars Roar Langslet. Han beskriver meget presist og diplomatisk de typiske, strenge etiske kravene innen lavkirkelige miljøer i Norge.) Sangene fra de tidligste platene til Bjørn Eidsvåg hjalp meg å sette dekkende og ironiske ord på min kritiske holdning. Alt det traurige og sneversynte og kontrollerende i de lavkirkelige miljøene reagerte jeg kraftig på da jeg var i siste halvdel av 20-årene. Jeg ble kristensosialist og meldte meg inn i SV i 1983. Der ble jeg værende i 10 år uten på noen som helst måte å sette spor etter meg eller gjøre politisk karriere. Da jeg meldte meg ut igjen i 1993, var det en lettelse. Kristne sosialister var en crossover-gruppe som ikke passet inn på noen av sidene de hadde valgt, verken den kristelige eller den politiske. Dessuten var det ideologiske miljøet i SV på den tiden like dogmatisk som blant de lavkirkelige mørkemennene innen Statskirkens høyrefløy.
I løpet av de 10 årene mellom 1983 og 1993 mistet jeg troen. Eller rettere: Jeg gjorde alt jeg kunne for å avvikle den. I flere år tok jeg et oppgjør med troen detalj for detalj, fant greie bortforklaringer, omveier, fysiske forklaringer og fornuftsmessige avvisninger slik at jeg til slutt sto der som en avvendt, ikke-troende ung mann like før 1980-årene ebbet ut. Jeg var 32 år og hadde ikke den ringeste erfaring med den livsstilen jeg da var klar for å gi meg i kast med.
Der startet min lange vandrings avgjørende fase. Det var her jeg kastet meg ut på dypt vann med ustabil vind i fulle seil. Jeg var ingen verdensmester, men jeg hadde oppdagerens uredde forventning til at alt var mulig for den som ikke tror.
Jeg fikk møte en mengde interessante mennesker og miljøer i denne tiden. Uten dem hadde min nåværende tilstand som trygg katolikk ikke vært det samme, og min vandring hadde kanskje ikke gitt meg tilstrekkelig erfaring. Likevel fikk jeg meg til å utføre skammelige og beklagelige og rent ut sagt ødeleggende handlinger på vegne av disse miljøene. De neste innleggene på denne bloggen vil handle om miljøer og holdninger jeg gjorde meg til en del av i tiden fra 1989 og fram til sist vinter.