Messe i St. Paul

Som jeg nevnte i innlegget forrige mandag, var jeg på messe i St. Paul kirke i Bergen sist søndag, 9. august. Dette var dagen etter bryllupet i Skjold kirke, som jeg fortalte om i går.
Det er alltid spennende å oppleve messe i en annen kirke enn den hvor jeg vanligvis er til stede. Likhetene er slående og trygge, men likevel finnes små, lokale variasjoner som gjør det hele interessant og lærerikt.
Først og fremst ble jeg imponert over hvor mange mennesker som trengte seg sammen inne i den ganske store kirken. Det må ha vært over 200 mennesker, kanskje 250, i menigheten denne søndagen. Dette i seg gjorde et sterkt inntrykk.
Messen ble ledet av en prest med utenlandsk opprinnelse; jeg har forgjeves søkt på St. Pauls egne nettsider for å finne ut hvem han er. Han gjennomførte messen stødig og trygt. Evangelieteksten og prekenen ble imidlertid framført av en person som må ha vært ingen ringere enn diakon Gunnar Wicklund-Hansen, et kjent navn innen mye av den katolske litteraturen som er skrevet på eller oversatt til norsk. Det griper meg alltid å se hvordan Kirkens menn håndterer bibeltekstene og liturgien med større kjærlighet jo eldre de er.
Til gjengjeld har det også slått meg at musikken i de katolske kirkene ikke har særlig høy prioritet. Sangen er viktig, men orgelmusikken er ofte ikke mye å skryte av. Orgelmusikken i denne messen virket noe pregløs, bestående hovedsakelig av akkorder uten melodiføring. Det var 3 eller 4 forsangere på galleriet, og takket være dem var det mulig å forstå når sangen skulle starte og i hvilket tempo. Jeg beklager hvis jeg fornærmer eller sårer noen, men jeg hører det litt for godt hvis musikken ikke holder mål, og dette forstyrrer meg.
Det var ellers riktig lærerikt å observere detaljforskjeller i menighetsmedlemmenes bevegelser under messen. Ved siden av meg på benken hadde jeg både en engelskspråklig kvinne, en vietnamesisk mor med et barn og et par spanskspråklige kvinner. Selv måten å gjøre korstegnet på var litt ulik hos de fire damene, og noen gjorde korsets tegn oftere enn de andre. Slik framkommer variasjoner i de lokale tradisjonene i Kirken, og det gleder meg å se at alle varianter er akseptable fordi de åpenbart faller naturlig for den enkelte.
Svineinfluensaen kan også angripe katolikker. Derfor ble det under kunngjøringene oppfordret til ikke å håndhilse på hverandre under fredshilsenen. Denne oppfordringen ble i liten grad tatt til følge. Kanskje sitter vanen så dypt hos folk at det ikke virket naturlig å nøye seg med øyekontakt, et smil og et nikk, og kanskje var det mange som ikke helt forsto oppfordringen rent språklig. Alle jeg så, håndhilste som vanlig, og jeg for min del er ikke blitt syk ennå... Det står likevel respekt av at Kirken tar ansvar og viser vilje til pragmatisk endring av liturgisk praksis i disse pandemitider.
Med til messen hadde jeg med en unggutt på 16 år fra musikkorpset jeg skrev om i går. Han er oppvakt og særdeles vitebegjærlig og er blant de få på sin alder som tør å framstå som kristen. Da han hørte at jeg hadde til hensikt å overvære katolsk messe under vårt opphold i Bergen, nesten tigget han om å få være med. Jeg klarerte dette med hans mor, og vi gikk sammen til St. Paul. Han hadde en stor opplevelse, forsto jeg, og han tok inn over seg alle forskjellene fra gudstjenestene han er vant til i Den norske kirke. Det førte til en rekke megetsigende spørsmål fra ham etter messen, og for første gang fikk jeg en liten følelse av å være en erfaren katolikk. Det gjorde meg godt!