Vandring blant humanister

Til den som besøker denne bloggen: For å få best mulig bakgrunn for nedenstående innlegg og for å yte bloggeren rettferdighet bør forrige innlegg leses først. Det har tittelen "Den lange vandringen".
- - -
Under mine bevegelser i ulike miljøer kom jeg midt på 1990-tallet i kontakt med lokallaget av Human-Etisk Forbund (HEF). Som mange vil være kjent med, startet forbundet opprinnelig som en komité for ikke-kristelig eller såkalt borgerlig konfirmasjon. Dette startet en gang på 1950-tallet. Langsomt vokste interessen i landet for denne formen for konfirmasjon, og de som står bak denne nye tradisjonen, er stolte over at dette er et særnorsk fenomen. Hadde de snakket med folk i våre naboland om tiltaket, hadde stoltheten bleknet over den mangel på forståelse som folk i andre land viser for en slik tradisjon. Jeg har noen ganger nevnt fenomenet for svensker, og de fatter ikke hvordan man kan konfirmeres uten prest og kirke.
Borgerlig konfirmasjon er et merkelig tiltak med et fullstendig intetsigende navn. Adjektivet "borgerlig" brukes som motsetning til "kirkelig", en motsetning som ikke finnes mellom de to ordene i noen annen kontekst. Begrepet "konfirmasjon" betyr "stadfestelse" eller "bekreftelse" og henspiller på bekreftelse av dåpsløftet. De som konfirmeres ikke-kirkelig, har imidlertid ikke noe dåpsløfte å bekrefte. "Konfirmasjon" blir dermed et totalt innholdsløst begrep i denne sammenhengen. Etter hva jeg har hørt, benyttes nå for tiden ordet "ungdomsfest", uten at det gjør seremonien mer begripelig.
Vel, min befatning med HEF var å bli engasjert som kursholder for de såkalte borgerlige konfirmantene i distriktet hvor jeg bor. Dette var en interessant oppgave, forbausende godt betalt, og jeg drev med dette i 3-4 år.
Jeg var på det tidspunkt passivt medlem av Den norske kirke. Jeg meldte meg altså aldri inn i HEF og vurderte ikke engang å gjøre det. Jeg kunne uten særlige problemer være kursholder for de unge på grunnlag av min fagutdannelse i pedagogikk og sosialantropologi. Sannsynligvis var det dette som gjorde at jeg ble forespurt om å påta meg oppgaven. Ingen i HEF sjekket hvilket trossamfunn jeg tilhørte, og jeg stilte opp for å skaffe en lettvint ekstrainntekt.
I løpet av disse årene må jeg ha vært i kontakt med mellom 300 og 400 ungdommer fra 4-5 kommuner her omkring. Den siste gangen, vinteren 2001/2002, ble jeg også spurt om å holde talen for konfirmantene i rådhusets auditorium. Det var mengder av folk, og seremonien måtte kjøres 3 ganger på identisk måte. Når vi vet at auditoriet har 375 sitteplasser, må over 1000 mennesker - konfirmanter, foreldre, søsken, slektninger - ha overvært seremoniene og hørt min tale for dagen.
Alle disse menneskene har etter all sannsynlighet tatt meg for å være en notorisk hedning, en representant for HEF og en talsmann for alt ikke-religiøst og kanskje til og med alt anti-kristelig i denne delen av landet.
De tok feil den gangen, men det spilte ingen rolle for meg, for jeg var ikke særlig vennlig innstilt overfor kirker eller religioner uansett. Jeg var bare passiv i forhold til all metafysikk.
Nå derimot, plager det meg å vite at det kanskje ennå går folk omkring og husker navnet mitt fra konfirmasjonsforberedelsene. Noen har kanskje bilder i et album eller video i hylla der min person figurerer på talerstolen i rådhuset. Akk og ve!
Vil det være mulig for disse menneskene å ta meg alvorlig hvis de nå får vite at jeg er blitt katolikk? Vil det være mulig for dem å skjønne at livet har ført meg inn i noe som er kvalitativt bedre enn den gudløse humanismen, eller har jeg ødelagt mine muligheter til å bli tatt på alvor?
Og verst av alt: Har jeg med min daværende troverdighet gjort det legitimt for ungdom å velge et liv der ingen gud og ingen tro på det hinsidige inngår? I så fall ber jeg Den Allmektige Gud om tilgivelse for mine år i villfarelse og for at mitt begjær etter lokal berømmelse og penger på kontoen fikk meg til å representere interesser jeg egentlig aldri har hatt.
Min aktivitet for borgerlig konfirmasjon er en av mine gjentatte, overlagte og utvilsomt alvorlige synder mot Gud og Kirken. Om jeg bare hadde visst allerede den gangen hvilken livskvalitet Den katolske kirke kunne tilby meg i motsetning til de bryske folka i HEF....