Liturgidebatt

Et par gode, katolske, svenske blogger som jeg følger, har de siste dagene viet oppmerksomhet overfor motstridende meldinger fra Vatikanet. Etter å ha gransket kildene for meldingene litt, tror jeg saken forholder seg slik:
Et nettsted som kalles New Liturgical Movement, forteller at den italienske avisen Il Giornale har hevdet at Pave Benedict XVI har godkjent nye retningslinjer for messens liturgi i Den katolske kirke. Det skal dreie seg om at større deler av messen skal foregå på latin, at pateren i større grad skal være vendt mot øst, altså med ryggen mot menigheten, især under ritualet for eukaristien, og at kommunion utdeles på tungen, ikke i hånden. Flere detaljer blir nevnt i artikkelen, som kan leses på engelsk her. Artikkelen i Il Giornale skal ha blitt publisert 22. august, altså for bare noen dager siden.
Bare 3 dager senere refererte pressekontoret for Stockholms Katolska Stift at Vatikanet har avvist spekulasjonene i Il Giornale. Det foreligger ingen planer om å endre de eksisterende messebøkene, heter det i pressemeldingen fra Vatikanet.
Her dreier det seg altså om et journalistisk rykte som blir avvist som større eller mindre grad av sludder. Naturligvis finnes det noen et sted der ute som vet hvordan ryktet har oppstått, og som vet hvorvidt man virkelig bør være forberedt på endringer fra høyeste hold eller ikke.
I en av de svenske bloggene jeg nevnte, Störstorden, mottas oppslaget i Il Giornale som gode nyheter. Bloggeren er kjent med Pave Benedicts syn på messens form og vet også at Paven foretrekker en langsom prosess framfor radikale dekreter når endringer skal iverksettes.
I en annen blogg, Oroa dig inte - Gud finns nog, er det Vatikanets dementi som vektlegges, for på den bloggen hersker skepsis mot en utvikling tilbake mot messens form slik den var før Det annet Vatikankonsil vedtok den nåværende liturgien.
Selv har jeg, som man vil forstå, hatt riktig stor glede og mye moro av å granske hvem som har sagt hva i denne saken. Linkene på de ulike nettstedene har ført meg på kryss og tvers i Europa virtuelt sett, og jeg har lest synspunkter, støtteerklæringer og motreaksjoner slik man alltid ser når endringer blir varslet - enten varslene er seriøse eller ikke.
Jeg har med andre ord hatt et par lærerike dager med lesing av artikler som er eller som ikke er basert på pålitelige kilder. Innholdet i artiklene derimot, har liksom ikke grepet meg i nevneverdig grad. Jeg kjenner at jeg er for fersk, og det er for langt fram til jeg selv kan feire messe som fullverdig katolikk. Om den foregår delvis på latin eller ikke, og om presten snur seg hit eller dit, er ikke viktig for meg - i hvert fall ikke ennå. Dette betyr at endringene som Il Giornale påstår er underveis, dreier seg om detaljer, småting som oppfattes som betydningsfulle hos kjennerne, ekspertene og de erfarne. Jeg er ikke der i dag og vil kanskje aldri komme dit. Foreløpig er jeg opptatt av Kirken som tilholdssted, som en trygg havn med liturgiske innslag som allerede i dag framstår som storslåtte og talende i all sin uttrykksfullhet - selve Grunnsakramentet. Hvis noen vil gjøre den liturgiske regien strammere for å hindre utgliding eller tilfeldige tilpasninger, spiller det liten rolle for meg.
Det føles som å lære et nytt språk. I en lang fase under språkinnlæringen er man først og fremst opptatt av å lære tilstrekkelig med begreper og å beherske grammatiske regler og unntak. Å høre forskjell på dialekter hos dem som har språket som morsmål, eller å forstå idiomatiske uttrykk og klisjeer ligger mye lenger fram i læringsprosessen. Jeg kjenner min plass i Den katolske kirke der jeg befinner meg pr. i dag, og det er ikke en plass hvor jeg gir meg i kast med å diskutere detaljer i messens liturgi.
Jeg har mer enn nok med å uttrykke min ydmyke takknemlighet hver eneste gang jeg får lov til å feire messe i benkeradene, der et snev av syndsforlatelse og velsignelse forhåpentligvis når fram også til meg. Den er uavhengig av hvilket språk den framføres på. Latin er helt OK, og det er norsk også.