Den lange vandringens nedfallsfrukt

Til den som besøker denne bloggen: For å få best mulig bakgrunn for nedenstående innlegg og for å yte bloggeren rettferdighet bør de tre foregående innleggene være lest før det nedenstående. De tre innleggene har tittelen "Den lange vandringen", "Vandring blant humanister" og "Ulike miljøer, ulike verdier".
- - -
Vi er definitivt inne i en syndsbekjennelsens fase på denne bloggen. Det ble også varslet for noen dager siden at den nærmeste perioden ville bli mørk. Med de tre foregående innleggene og dette her vil og må jeg ta et oppgjør med resultatene etter de hyppig omtalte 20 årene da jeg streifet omkring helt uten Gud, min "lange vandring". Jeg ville ikke vært de 20 årene foruten, men jeg har måttet innse at noe av det jeg foretok meg og noe av den personen jeg ble i løpet av denne vandringen, er det en seig og uoverkommelig prosess å kvitte seg med.
I de to foregående innleggene omtalte jeg oppgaver jeg har utført i det offentlige rom og atferdsformer som jeg har latt bli en del av meg i jobbsammenheng. Det er ikke vanskelig for meg selv å ta avstand fra de handlingene jeg beskrev i de to innleggene, men det som gjør saken så plagsom, er at et større eller mindre antall andre personer har vært vitne til hva jeg drevet med og vil uvegerlig forbinde meg kanskje for all framtid med noe som jeg ikke lenger ønsker å stå for.
Dette er et punkt til bekymring for alle mennesker som foretar en omfattende endring i sitt sett av kvaliteter og verdier. EU-motstandere som blir EU-tilhengere, sosialister som blir høyrefolk, kriminelle som skaffer seg et lovlydig liv, og la oss også ta med protestanter som blir katolikker: Alle disse vil kunne få sin troverdighet trukket i tvil både av sine tidligere meningsfeller og av de nye. Noe vil bli hengende ved en person livet ut, og bare langvarig aktivitet innenfor den nye konteksten vil vise at endringen var holdbar, reflektert og pålitelig.
For min del dreier bekymringen seg også om sjansen for å ha villedet unge mennesker i mitt engasjement for "borgerlig konfirmasjon" for en del år tilbake. Det er virkelig ingen ende på omfanget av de synder jeg begikk i min brokete og innholdsrike fortid. En hel del kan jeg være stolt av, men det er ikke bragdene jeg er opptatt av i disse dager. Det er derimot det skammelige og nedrige som jeg vil bekjenne for Den Allmektige Gud og dere alle.
La meg derfor også ta med en siste og riktig vond bekymring over en av forsømmelsene fra min gudløse vandring i de 20 årene fra 1989. Den handler om min innsats i oppdragelsen av våre to barn.
Heldigvis ble begge sønnene født inn i mitt liv på et så tidlig tidspunkt at jeg ennå var en troende. Protestant og venstrevridd riktignok, men avgjort kristen. De fikk derfor en god, kristelig innføring i vanlig barnetro med bordbønn, aftenbønn, søndagsskole og historier fra Barnas Bibel. Alt dette ble fulgt opp av hensyn til kontinuiteten hos barna selv etter at jeg for min del sluttet å tro. Fruen var fantastisk i så måte.
Når de to guttene ble litt eldre og kom i ungdomsskolealder, begynte de for alvor å skjønne at gudstro ikke lenger hadde noen høy stjerne hos fatter'n. Selv om de valgte kirkelig og ikke "borgerlig" konfirmasjon, ble tenårene og steget inn i 20-årene preget av alt annet enn religiøsitet og kirkegang i den livsstilen som preget familien på den tiden.
Nå er de blitt to unge menn som gir inntrykk av å klare seg godt uten Gud, og de viser respekt uten særlig forståelse for min beslutning om å bli katolikk. Kjernen i min bekymring er åpenbar: Har jeg bidratt til å gi dem en barnetro som stadig lever sitt liv i deres skjulte indre, eller har jeg medvirket til å gi dem en forestilling om at Gud avgikk ved døden på 1990-tallet?
Av alle nedfallsfrukter fra min lange vandring er dette den mest råtne. Tenk om jeg har påført mine barns gudsforhold varige skader! Er det rart at jeg kommer inn i denne perioden med frykt og uro? Det mest verdifulle jeg har produsert, det kjæreste som fins på jord, kan ha tatt skade av min hemningsløse egotrip gjennom to tiår. Nå er det bare én ting som gjelder, og det er å sørge for at to unge menn som har samme etternavn som jeg, får se og oppleve at deres far først i sine velmaktsdager fant den skatten han søkte mens han var 30 og 40 og 50, og at det var i Den katolske kirke han oppdaget den.
Igjen ser vi at varigheten av et nytt inntrykk og en ny identitet er det sentrale. Jeg håper at Gud gir meg og mine kjære tilstrekkelig med framtid til at jeg virkelig får vist at jeg har funnet noe stort og verdifullt etter å ha fulgt en million feilkilder gjennom mine 20 beste år.