Identitet

Som godt voksen mann med varierte erfaringer og mange innholdsrike år bak meg opplever jeg iblant at bordet fanger. Ord jeg har sagt og ment, ytringer framført med overbevisning og styrke, kommer tilbake som kråkeflokker om vinteren når jeg har gått noen runder i livets vindeltrapp. Da må jeg innse at det jeg mente i en fjern tid og forgangen tilstand, ikke gjelder lenger. Jeg må kaste kortene og forlange omstokk.
I de siste ukene har jeg forsøkt å holde nede en slik kråkeflokk som har flakset omkring og forsøkt å presse seg inn på arenaen. Nå slipper jeg den løs:
I mange, mange år har jeg betraktet det som stakkarslig, kjedelig og stigmatiserende å velge å framstå som "kristen" i norsk sammenheng. Her i landet har vi jo den forunderlige merkelappen "personlig kristen", som om det er mulig å være kristen på andre måter enn den rent personlige.
Når jeg nå er vei til å bli katolikk - ja, kanskje kan jeg allerede si at jeg er det! - er jeg samtidig i ferd med å ikle meg den universelle betegnelsen "kristen". Jeg risikerer å bli satt i bås med de konturløse, lusekoftekledde mennene som følger sine koner til bedehuset på søndagskveldene; de blåøyde, alltid smilende ungdommene som tror de vet noe om livet etter å ha blitt "frelst" som 19-åring; den pertentlige, kvinnelige kollegaen som aldri kjøper lodd i vinlotteriet på jobben; den vennlige og gjennompålitelige håndverkeren som sier "æsj!" i stedet for "faen!" når han bommer med hammeren mens han utfører en jobb som han selvsagt skal betale skatt for.
Jeg grøsser, ikke over å dele merkelapp med disse menneskene som jeg oppfatter som uinteressante, men over å bli tatt for å være som dem.
Det er faktisk av en viss betydning for meg å fortsette som før. Jeg er meg, kjent av omgivelsene som en mann med de-og-de interessene, de-og-de kunnskapene, den-og-den erfaringsbakgrunnen, slik-og-slik atferdsmønster. Dette må jeg kunne forsette med og likevel trives med å gå regelmessig til messe, oppsøke kirken på hverdager for å tenne et lys, hilse blidt på polakker og vietnamesere jeg normalt ikke skulle kjenne, og bære et lite krusifiks i kjede rundt halsen.
Er det dette jeg vil? Ja, det er det!
Fra min ungdomstid husker jeg med gru hvordan lokalmiljøet forventet at de "kristne" skulle oppføre seg, og ikke minst hvordan en omvendelse skulle kunne sees fra første dag ved at personer endret sin atferd og sine interesser over natta.
Jeg kjente en gang en unggutt som kvittet seg med en samling på flere hundre LP-plater med rockemusikk fordi han var blitt omvendt, "frelst", "kristen", på et bedehus drevet av den daværende Indremisjonen. En annen ung mann ga opp en lysende fotballkarriere med fast plass på U21-landslaget fordi han mente at Jesus forlangte det.
Allerede den gangen - det må ha vært tidlig på 1970-tallet - klarte jeg ikke å se en eneste fornuftig begrunnelse for den slags offer, og den dag i dag ser jeg slike personlige symbolhandlinger som meningsløse og bortkastede. Et utslag av pietistisk kristendom, et særnorsk fenomen som fremdeles preger folks forventninger til dem som tilhører den store gruppen "kristne".
Der passer ikke jeg inn, ikke i den særnorske oppfatningen av begrepet.
Derimot fryder jeg meg over å se søramerikanske fotballspillere gjøre korstegnet når de blir satt inn i kampens 86. minutt for å redde laget sitt i en norsk seriekamp. De er også "kristne".
Jeg vet med meg selv at det viktige for meg ved eventuelt å konvertere til Den katolske kirke, er ikke å bli eller framstå som "kristen". Det viktige er å være katolikk. Dette blir en del av min identitet. Hvis folk spør meg om religiøse forhold, vil jeg betone "katolikk", ikke "kristen". Dette er nødvendig i Norge for ikke å gi inntrykk av å være noe helt annet enn en gemén pietist. Dessuten deler jeg oppfatningen jeg har lest i bloggen "Katolsk i hodet" om at det å fortelle folk at man er katolikk i et protestantisk samfunn er en nyttig og effektfull "Conversation piece", en kontaktåpner, en kilde til både provokasjon og fascinasjon blant medmennesker.
Uansett hva jeg legger vekt på, kommer jeg ikke utenom at det å være katolikk tilfører min identitet noe nytt både utad og innad, og det det tilfører, er positivt i mine egne øyne.