I løpet av de siste 5-6 månedene har jeg bevisst søkt meg mot Den katolske kirke, og i denne perioden har jeg til min store overraskelse gjenfunnet gudstroen. Ellers kanskje er det riktigere å si: Jeg har omsider funnet en gudstro jeg kan leve med.
Det er stort å se hvordan denne troen deles med langt over en milliard mennesker over hele kloden. Måten å praktisere troen på privat og i kirkene varierer nok betydelig mellom de ulike land og kulturer, og det er sikkert også store variasjoner fra person til person. En milliard mennesker representerer uansett en anselig mengde mulige varianter.
Langfredag overvar jeg pasjonsmessen i St. Dominikus kirke i Oslo. Jeg kommer tilbake til denne opplevelsen i et senere innlegg, men jeg kan allerede nå nevne at messen foregikk vesentlig annerledes enn det er har sett i min lokale kirke eller i St. Olav domkirke. Dette skyldtes nok dels at det var langfredag og en helt annen liturgi enn vanlig, dels kanskje(?) at messen fant sted hos dominikanerne, noe jeg egentlig ikke har den ringeste forutsetning for å vite.
Alt det nye og uvante fylte meg i stor grad av undring og nysgjerrighet. Undringen minnet meg om at jeg som evnetuell katolikk kommer til å tilbringe resten av livet i en konstant læringsprosess. Det er så uendelig mye å oppleve innen Den katolske kirke både gjennom kirkeårets gang og gjennom messefeiringer utenlands eller kirker på andre steder enn hjemstedet. Kirken står for en opplevelsesrikdom og en kunnskapssamling som er utømmelig.
Det mest slående i dag er at jeg startet denne teksten med å konstatere at jeg har funnet en ny gudstro denne vinteren. Deretter gled teksten over i å omhandle tradisjoner og messefeiring i andre katolske kirker enn den jeg kjenner best. Hva er sammenhengen? Jo, såvidt jeg har kunnet oppfatte handler det å være katolikk om å kunne støtte seg helt og holdent til Kirken. Der finnes fellesskapet med ritualer, uttrykksformer, bønner og ofringer.
Å tro på Gud på katolsk vis forutsetter tilhørighet til Kirken. Den katolske kirke står der som både et lokale og en organisasjon der enkeltmennesket kan finne ly og støtte for alle uttrykksbehov gjennom livet. Kirken er større enn enkeltmennesket, og Gud er større en Kirken.
I dette hierarkiet ser det sannelig ut til at jeg klarer å lirke meg bort til en uanselig plass langt bak. Der skal jeg i respekt, ydmykhet og takknemlighet kunne fortsette å møte Gud.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Hei! Og lykke til på din vei mot Kirken.
SvarSlettDu skriver at du lurer på om du kommer til å fremdeles ha en gudstro om 10-20 år. Det er nok ingen av oss i stand til å vite, det eneste vi kan gjøre når vi står utenfor Kirken er å forberede oss så godt vi kan, lære, tenke, be og diskutere så vi gjør en overveid avgjørelse når vi først gjør den.
Troen er uansett noe vi må jobbe for å opprettholde, alltid å søke Herrens lys og fordype oss i troen gjennom bønn, bibellesning, diskusjon og sakramentene.
Du har helt rett når du forteller at messen langfredag er annerledes. Dette er fordi det på langfredag slett ikke feires noen messe - altså eukaristiet, forvandlingen fra brød og vin til Kristi legeme og blod. Biskopen i min kirke kalte det 'en type kveldsbønnssamling'. Vanligvis feires messen opptil flere ganger om dagen, avhengig av størrelsen på menigheten, mens langfredag er den eneste dagen det absolutt ikke skal feires noen messe.
Dette er fordi messen feirer Kristi død og oppstandelse, og langfredag er jo nettopp Kristus død. Denne dagen er det heller ingen salving, ingen dåp, ingen ekteskap som inngås - ingen sakramenter som feires uten at det er dødsfare.
Nå ble det veldig mye, jeg håper du får mulighet til å lese alt :)
Pia: Dette var veldig oppklarende! At jeg har blandet begrepene og snakket om "langfredagsmesse", viser bare hvor ny og fremmed jeg er i forhold til Den katolske kirke.
SvarSlettMen jeg lærer hele tiden, ikke minst takket være slike informative bloggkommentarer som den du har skrevet her. Tusen takk!
Inventus
Det er hyggelig å kunne hjelpe! Det er også svært interessant å lese det du skriver, selv hadde jeg vært for redd for å skrive noe 'feil' da jeg begynte min vei til Kirken for to år siden.
SvarSlettJeg ble opptatt med dåp og ferming påskenatt 9 dager siden, men kan heller ikke alt om Kirken. Det er både en trøst og en inspirasjon: her er det alltid noe å lære.
Husk at Gud følger deg! Om det er noe du ikke forstår eller noe som er tungt å se, be ham om innsyn! Han gir oss det så gjerne. Lykke til!
Da er du jo så fersk i fellesskapet at jeg må få lov å gratulere!
SvarSlettSom du kanskje har lest ut av mine innlegg, slipper jeg dåp og ferming. Like fullt vil en konvertering være en alvorlig sak. Jeg ser helt klart at det er nødvendig å oppleve minst et helt liturgisk år før det skjer.
At det alltid er noe å lære er hva som virkelig har fascinert meg i den tiden jeg hittil har gjort meg kjent med Kirken.
Noen minutter på kne foran Maria-statuen i den lokale kirken - som står åpen 10 timer i døgnet - er alltid til velsignelse og forklarelse, har jeg opplevd.