Bästkusten

Svensker som bor eller oppholder seg mye på vestkysten av Sverige - Västkusten på svensk - liker å omtale kysten som Bästkusten, et billig ordspill som uttrykker både velfortjent kjærlighet til en vakker landsdel og en nesten sjåvinistisk mening om at vestkysten foretrekkes framfor alle andre kystlinjer.
Betegnelsen er rett og presis. Kysten fra Strömstad og sørover til Göteborg er full av små tettbebyggelser som omkranser en båthavn med plass til både lystfartøyer og fiskebåter. Om sommeren er det norske flagg på et flertall av båtene, men hva gjør vel det - nordmenn elsker Bästkusten like mye som svenskene selv gjør.



Fra dette området, nærmere bestemt Tanums kommun, nedstammer jeg på morssiden. Jeg er kvart svensk, og kanskje er det denne firedelen av meg jeg liker best. Hele gårdagen, hele sist natt og en stor del av dagen i dag har jeg tilbrakt i disse fantastiske omgivelsene. Med mobilkameraet tok jeg de to bildene i dette innlegget fra balkongen til mitt hotellrom. Bildene er tatt i nesten samme vinkel, så det er samme scene i dagslys og nattemørke de viser.
Etterhvert som kvelden falt på i går, kom jeg i snakk med en kollega ved en annen skole i min hjemkommune; vi deltok på samme kurs. Han er en ung mann, omkring 20 år yngre enn meg, sympatisk og med et velordnet liv med kone og to små barn. Vi snakket om alt mulig, og etterhvert som temaet fjernet seg fra det rent jobbmessige, fant jeg det passende å nevne en passant at jeg er katolikk. Ikke mange minutter senere fikk jeg vite at mannen er engasjert i en protestantisk menighet her i byen. Vi er med andre ord ikke bare kolleger, men også trosbrødre på tvers av visse skillelinjer. Samtalen med den unge mannen ga meg en egen glede, et inntrykk av ikke å være fullt så aparte med min religiøsitet som jeg iblant har inntrykk av.
Jeg gikk tidlig til ro; behovet for å vise måtehold var påtrengende i selskap med omkring 100 kommunalt ansatte i leder- eller mellomlederstillinger. Hva de andre kursdeltakerne på hotellet aktet å bruke kvelden og natten til, angikk meg ikke. For første gang valgte jeg å skygge banen, avstå fra den uoffisielle konkurransen om å være nattens helt, og i stedet gjøre bruk av installerte og medbrakte faciliteter på hotellrommet.
Bortsett fra samtalen med unge mannen hadde jeg ingen særskilte opplevelser av å være katolikk i denne sammenhengen, og det hadde jeg heller ingen forventninger om. Jeg var på kurs som mellomleder, og jeg gjorde det som ble forventet av meg som kursdeltaker. Slik er vel egentlig hverdagen enten man er på vanlig plass på jobben eller på kurs eller andre eksterne oppdrag. Den trosmessige tilhørigheten og identiteten er noe man har med seg i det skjulte, mest til glede for en selv.
For dem som kjenner meg godt fra tidligere kurs med hotellopphold, framsto jeg kanskje som annerledes enn før, mer lavmælt og beskjeden, mindre profilert og ingenlunde åpenlyst beruset - i den grad de selv hadde kapasitet til å observere slikt.
På hjemveien i ettermiddag tenkte jeg en hel del på hva dette todagers kursoppholdet har brakt meg av ideer til dagens blogginnlegg, og jeg kom fram til at de to mobilfotoene fra balkongen min kanskje er det fineste å bibringe i denne omgang.
Mitt neste innlegg må nå handle om et tema jeg har utsatt i månedsvis, nemlig banning. Det vil ta meg noen dager å få det utformet og opplastet, for dette er et tema som jeg må grave dypt i meg selv, både emosjonelt og faglig, for å kunne omtale i full bredde. Ansporingen til å ta opp dette temaet nå omsider, etter at jeg i over et halvt år har hatt saken i tankene, dukket opp på NRK1 i kveld, i et innslag i nyhetssendingen kl. 21. Kikk på innslaget her; etter vel 20 sekunder har du hørt nok til å få tankene i sving om hva bannskap er, fra et språklig, pragmatisk, sosialt, kulturelt, funksjonelt og religiøst synspunkt. Dette nyhetsinnslaget danner mitt uunngåelige utgangspunkt for neste blogginnlegg, når det så måtte foreligge her i fullført stand.