Et oppgjør med språkføringen (4)

Språket – det er meg
En persons språkføring kan være en svært personlig sak dersom den er valgt bevisst og ut fra ideelle motiver. En person som flytter fra ett sted i landet til et annet, vil måtte velge sin framtidige dialekt ved enten å beholde dialekten han eller hun har vokst opp med, lære seg det nye bostedets dialekt eller slå om til et mer eller mindre nøytralt bokmål eller nynorsk – i den grad slikt finnes. Jeg for min del, som flyttet fra regionen for den beryktede Fredrikstad-dialekten for over 30 år siden, har langt på vei valgt den siste varianten.
Den som leser mye litteratur, vil få sitt språk påvirket og kan få et større ordforråd i dagligtalen enn folk som nøyer seg med å lese lokalavisen. Folk med teoretisk utdannelse vil ofte uttrykke seg mer variert og presist enn andre, men selv dette er et valg ut fra hva slags språk man ønsker å framstå med. Språket kan si en hel del om en persons identitet.
Slik også med bruk av vulgarismer i dagligtalen. De som konsekvent unngår bruk av kraftuttrykk, kan komme til å framstå som både dannet og kjedelig, korrekt og religiøs, sindig og upersonlig. Bedømmingen av hva slags person man er, vil i stor grad henge sammen med både atferd, klesdrakt og valg av samtaletemaer – kort sagt en lang rekke ikke-verbale eller supraverbale trekk.
Under arbeidet med dette og de tre foregående blogginnleggene har jeg endelig innsett min posisjon i det uventede veivalget jeg er blitt nødt til å gjøre nå, lenge etter at jeg passerte 50 år: Mitt valg om å bli katolikk er dypest sett et valg der jeg innser at jeg er en troende, en kristen, simpelthen. Nesten motvillig – jfr. Innlegget «Identitet» som jeg skrev i bloggens tidligste fase – ser jeg at min prosess for å tilegne meg katolsk kunnskap og utvikle katolsk tro, er den eneste farbare veien mot å tilfredsstille behovet for å leve en kristens liv, mer enn 20 år etter at jeg kvittet meg med min ungdoms kristentro og trodde det skulle gjelde for resten av livet.
Ettersom studiet av språk alltid har vært viktig for meg, har det også vært av stor betydning å gjøre et bevisst valg av språklig stil i min identitet som katolsk kristen. I de tre innleggene der jeg har forsøkt på kortfattet vis å studere bannskapens rolle og virkning i dagligtalen og i sosiale situasjoner, har jeg kommet til at det i de aller fleste tilfeller gagner talerens renommé å unngå banning. Bare den dypeste og mest uforutsette fortvilelse eller håpløshet legitimerer spontan, innett banning, og jo færre tilhørere jo bedre. Skulle uhellet likevel være ute og gamle uvaner trenger seg fram, er det tilgivelse å få! Yes! Tenk hvilken guddommelig kjærlighet, hvilket tålmod!
Jeg har gjort mange valg i denne prosessen slik den er beskrevet fra denne bloggens oppstart og fram til nå. Valget knyttet til banning eller ikke banning er på ingen måte blant de viktigste valgene fra denne prosessen, men valget er merkbart for meg selv fordi jeg må styre mine reaksjoner inn i helt andre former enn tidligere.
Nå er ikke dette helt nytt for meg lenger. Det siste halvåret har faktisk inneholdt en radikal reduksjon i bruk av kraftuttrykk i min dagligtale. Det er egentlig ikke så vanskelig. Når jeg sitter i min lokale, katolske kirke under en messe eller under min private lystennings- og bønnestund fredag ettermiddag og betrakter den vakre, lille statuen av Vår Frue av Fátima, er det ikke vanskelig i det hele tatt. Den som har opplevd å få hjelp, støtte, oppfølging og veiledning av Guds Mor, har mindre lyst til å påkalle djevler og demoner.
I skriftlig, skjønnlitterær sammenheng kan det iblant ha en raffinert effekt å smyge inn en vulgaritet, men dette skal gjøres smakfullt og sjeldent. Jeg har gjort det noen ganske få ganger her på bloggen, og jeg lover ikke at det har skjedd for siste gang.
Til gjengjeld kan jeg fortelle at jeg nylig hadde en prat med min overordnede, for hvem jeg i den daglige driften av vår skole er en høyre hånd, en nestleder og kumpan. Han ga meg en uformell oppsummering av vinterens medarbeidersamtaler, og som en opplysning om våre medarbeideres tilfredshet kunne han fortelle at flere hadde observert og kommentert at jeg – inspektøren – banner ikke lenger!
Så er også dette valget gjort.