Dugnad

En hyggelig lørdagskveld med selskapelig samvær og samtaler er tilbakelagt. Blant en mengde gode og interessante temaer dreide samtalen med slektninger seg også om forsommerens årlige klargjøring av familiens hytte. Temaet virker hverdagslig og banalt, men det utviklet seg til en synliggjøring av travle menneskers disponering av fritid og fridager, og kanskje avslørte den en viss forskjell mellom katolikker og protestanter. Hør bare:
Å finne en egnet dato for en familiedugnad på hytta startet med en forlengs og baklengs gjennomgang av kalenderen for april, mai og begynnelsen av juni på jakt etter en ledig lørdag. I smug holdt jeg en finger ved torsdag 13. mai, som er Kristi Himmelfartsdag. Jeg tenkte at dersom denne helligdagen midt i uka kunne brukes til det enkle og høyst selvpålagte arbeidet i og utenfor hytta, skulle jeg alltids få med meg kona på en noe framskyndet avreise hjemmefra slik at vi kunne rekke den tidlige messen i St. Birgitta før vi kjørte videre til hytta en mils vei unna for å gyve løs på dugnadsarbeidet.
Da de andre etter tur hevet øyenbrynene i fortvilelse over mangel på lørdager, ymtet jeg forsiktig om at Kristi Himmelfartsdag kanskje kunne være en aktuell dugnadsdag.
Disse slektningene er ordentlige mennesker, rettskafne og ulastelige og sterkt troende protestanter, en ressurs i den lokale menigheten. Derfor var svaret gitt i neste sekund: "Vi jobber ikke på Kristi Himmelfartsdag, nei!"
Jeg trakk forslaget nesten før det var framsatt og gjenopptok søket etter en ledig lørdag. Samtidig startet en tankeprosess innvendig i meg, en undring over hva som gjør at troende kan ha så ulikt syn på disponeringen av en bestemt helligdag.
Det første spørsmålet er naturligvis om jeg for min del har levd i gudløshet så lenge at jeg er blitt blasert, uten dømmekraft og med en altfor tøyelig samvittighet. Dette er godt mulig; jeg er på ingen måte i posisjon til å påberope meg den aller ringeste grad av rettskaffenhet.
En annen tanke er om vi her sto overfor protestantisk vurdering i kontrast til katolsk. Med mitt kjennskap til Den katolske kirkes katekisme visste jeg at det aller viktigste ved helligdagen er "å gi Gud den tjeneste de [menneskene] skylder Ham..." (KKK 2185). Jeg konstaterte at muligheten til å feire messe ikke ble hindret av en eventuell dugnad senere på formiddagen (KKK2182). En dugnad med familie og slekt på felles eiendom er heller ikke noe arbeid i vanlig forstand, men en hyggelig samhandling - på grensen til aktiv avkobling. Dugnaden vil også være av en slik art at det ikke er behov for bruk av andre støyende maskiner enn en støvsuger. Jeg syntes jeg hadde mitt på det tørre som troende katolikk. Protestantene var imidlertid ikke enige.
Jeg tror jeg har en forklaring. Protestantene teller synder én for én og er mer opptatt av syndenes sluttsum enn av delaktigheten i den ene, kollektive skyld. Dessuten - og dette er nok det viktigste i denne konkrete hendelsen - er protestanter med et visst kjennskap i lokalmiljøet svært opptatt av ikke å bli sett mens de utfører en mulig synd. Å rake gressplenen på en helligdag er en slik mulig synd i det protestantiske og i dette tilfellet det østfoldsk pietistiske lokalmiljøets øyne.
Jeg kan ta feil - jeg kan til og med ta grundig feil, det er jeg smertelig klar over. Grunnen til meningsforskjellen om familiedugnad eller ikke på Kristi Himmelfartsdag kan meget vel skyldes etterslep etter min ugudelige respektløshet overfor alt som er hellig. Likevel hadde jeg lyst til å skrive om denne uproblematiske konfrontasjonen med protestantiske slektninger ifall det finnes en promilles sjanse for at det er vår kirketilhørighet som gjør hyttedugnad etter messen en helligdag mulig for den ene parten men ikke for den andre.
Dugnaden finner sted lørdag 8. mai, ble det til slutt bestemt.
- - -
Bildet øverst er tatt på Öland og viser en gammel vindmølle ute på alvaret med viltvoksende orkideer i forgrunnen. Bildet er ikke tilfeldig valgt.