Å uttale seg om en sak er en menneskerett i vår del av verden. Det finnes rammer for hvordan man kan uttrykke seg, spesielt der enkeltpersoner er i fokus, men stort sett er det ingen grenser for hva man får lov til å mene og hvilke meninger man får lov til å gi uttrykk for.Ytringsfriheten er en av de godene vi regner som selvsagte i vårt samfunn, og de fleste av oss er villige til å kjempe hardt og lenge for å beholde den.
Et eksempel på det motsatte - en kamp for å slippe å ha ytringsfrihet - så vi i mediene da muslimer i enkelte land demonstrerte mot offentliggjøringen av de beryktede Mohammed-karikaturene. På et av bannerne vi så på bilder fra et tv-kamera, sto det: "To hell with your democracy." Denne bannerteksten har jeg også nevnt tidligere; klikk eventuelt her for å lese innlegget fra juli i fjor.
Mellom denne ytterligheten og vår egen, nordeuropeiske virkelighet ligger det en lang, trinnløs skala. Iblant kan det være klokt å velge et sted på denne skalaen der full ytringsfrihet ikke innebærer en følt plikt til å si høyt absolutt alt man tenker på.
Jeg kom i tanker om at fornuftens og diskresjonens grenser iblant inntrer før ytringsfriheten har fått full utfoldelse. En svensk blogg som jeg besøker svært ofte, har tatt pause, "lagts på is", som bloggeren selv uttrykker det. I bloggen, som heter Oroa dig inte..., står det i et innlegg fra 10. april:
"Jag anser att mitt tidigare blogginlägg innebar en stor risk att jag skulle ha blivit en bricka i ett intrigspel som jag inte vill vara delaktig i, därav denna ändring. Stiftet har inte påverkat mig på något sätt, inte heller har jag ändrat min uppfattning om att jag - och andra katoliker - bör delta fritt i den debatt som rör vår kyrka.
Mitt beslut att lägga denna blogg på is en tid kvarstår."
Denne spesifikt katolske bloggen legges altså på is en tid framover. Bloggeren ønsker ikke å bli en brikke i et spill, sier hun, derfor er det bedre å avstå fra å kommentere aktuelle samfunnsspørsmål.
Beslutningen ble tatt etter at dikteren Marcus Birro, som selv omtaler seg som katolsk troende, rettet et voldsomt angrep på Den katolske kirke som helhet i en artikkel i Dagens Nyheter. Bloggeren som drifter Oroa dig inte..., har fått med seg noen meningsfeller til å imøtegå Birros artikkel, og dette markerer den foreløpige avslutningen på denne bloggen.
Jeg ble først forundret da jeg leste dette sist søndag. Som så mange ganger før ble jeg gående og tenke, og det gikk opp for meg at jeg burde tenke høyt rundt temaet ytringsfrihet.
Før jeg kom så langt, dukket pater Kjell Arild Pollestads navn opp i nyhetsbildet, og med et ikke udelt positivt fortegn. Derfor lot jeg meg rive med og skrev først ett blogginnlegg, deretter ett til, i løpet av i går. Kanskje lot jeg meg på den måten bli "en bricka i ett intrigspel", som den svenske bloggeren uttrykte det. Dette vet jeg ikke, og jeg kunne godt tenke meg å slippe å vite det.
I dag fyller Pollestad hele VGs forside sammen med Lars Roar Langslet. Vil dette oppslaget føre saken vel i havn, eller bærer lenger ut på åpent hav?
Det gjenstår å se. Ennå er nok ikke alt sagt, men spørsmålet er: Trenger alt å sies i alles påhør? Når man har en mening, er det da alltid nødvendig å si den høyt? Man har rett til det, for all del, men det kan være klokt å vurdere først om ens egen mening vil bidra til å gjøre verden til et bedre sted eller ikke.
"Jeg har lov til alt, men ikke alt tjener det gode." (1. Kor. 6,12) Dette bibelordet kan benyttes i mange sammenhenger, så også her.
Sannheten må fram, men meningene om sannheten, og ikke minst meningene om det som bare kanskje er sant, kan det ofte være lurt å dempe.
I mange tidligere innlegg på denne bloggen har jeg skrevet med begeistring at jeg har sett noe om Den katolske kirke på TV eller i avisene. Nå i det siste har nettopp Kirken vært et så hett tema at verden neppe sitter og venter på mitt syn på saken. Ytringsfriheten er en rettighet jeg som privatperson kan velge å la være å benytte. Dette faktum tar jeg til meg etter den frivillige stengningen av bloggen Oroa dig inte....Også dette er en slags lærdom.
- - -
Bildet: Potemkin-trappen i Odessa, Ukraina.
Mange kloke ord her, Inventus.
SvarSlettNei, alt trenger ikke å sies i alles påhør. Denne altomfattende "opplysningsplikten" av saker som i utgangspunktet kun angår noen få mennesker forbinder jeg ikke med kristen etikk i det hele tatt. Dette er primært et verktøy som nærer vår falne natur i å relativisere bort våre egne synder - altså den gamle farisismen i en avkristnet, human-etisk drakt.
Det beste er selvsagt at slikt holdes innenfor kirkeretten, og/eller den lokale sivile rett. Når dette fungerer som det skal, er det faktisk ingen andre som trenger innsyn i sakens detaljer.
rootsman: Det du føyer til om kirkeretten og/eller den lokale, sivile rett, er så viktig! Mange konflikter og saker handler om juridiske bedømmelser, og da bør jurister få avgjøre saken. Dette blir profesjonelt og korrekt: Når saken er avgjort, er den også avsluttet. Viktig presisering du kom med der!
SvarSlettVennlig hilsen
Inventus
Er enig i mye av det du sier her, Inventus.
SvarSlettFor et par dager siden "fisket" jeg med følgende utsagn på facebook, for å se om det kunne spore noen andre til litt høyttenking:
"Lukk øynene, og du vil se klart! La være å lytte, og du vil høre sannheten! (Taoistisk ordspråk)"
Det kom da også noen positive tilbakemeldinger. Her tar jeg med noe jeg selv la til:
Det er ikke vanskelig å observere forskjellig som minner om sannheten i dette ordspråket. Men sørgelig lett er det likevel å overse det, og la seg rive med i diskusjoner eller ”meningsutvekslinger”.
Hustruen min har lært meg mye klokt. Blant annet en prinsipiell holdning om at når man skal kommunisere noe i en sak, skal man bare gi seg selv lov til å ta ordet tre ganger. Det betyr at hver eneste gang må man spørre seg selv om hvor nødvendig det egentlig er å gi luft for sine reaksjoner i øyeblikket. Etter hvert ser man hvor lett det er å gå i fellen med bare å søke fokus på seg selv, å få spotlight på sitt ego.
Hvor fort gjort er det ikke å spille på en indignasjon over andres ulykke, mens noe av motivasjon vår kanskje er å få belyst noe vi har utgrunnet – eller rett og slett få fortalt om vår egen fortreffelighet? Av og til er vi bare slik, vi mennesker har verken blitt bedre eller verre enn vi noen gang har vært. Det er bare det, at mediesituasjonen i dag framelsker denne siden ved oss. For min del misliker jeg dette mer og mer intenst, og kjefter på meg selv hver gang jeg faller for fristelsen til å gå inn i diskusjoner for diskusjonens egen skyld. Erfaring sier at noe godt fører det ikke med seg.
Men høyst sannsynlig en god del av det motsatte …
" When the jeanni is out of the bottle " - Er det vanskelig og få den tilbake igjen er jeg redd.
SvarSlett(Thank you lord)
Så kan man nok spørge sig om hvem der er som har de største narsisistiske egenskapene -
Jeg sliter litt med den samme problemstillingen selv. På den ene side har jeg lyst til å debattere alt styret rundt Kirken nå både i min egen blogg og kanskje også i mediene - i går var det for eksempel et gement angrep på Kirken fra redaktøren i en av lokalavisene her, det er fullstendig patetisk hvordan alle bladsmører nå skal mene noe om Kirken - og jeg kunne godt tenkt meg å si min mening i Pollestad-saken, hvor motparten er min egen sogneprest. Men jeg kjenner at bare tanken på å involvere meg i debatt gjør noe med min indre ro som jeg ikke liker. En ting er det rent banale at jeg ikke har tid. Men hva vil jeg med min egen katolske blogg? Det hender jeg gir uttrykk for meninger der, men den skal først og fremst være et forum hvor jeg kan utforske min egen tro og mitt forhold til Kirken. Akkurat nå ser jeg det nærmest som en slags indre øvelse IKKE å involvere meg i den ytre støyen.
SvarSlett