Det svake mennesket

Det er i disse dager et halvt år siden jeg fortalte at jeg nylig hadde begynt å lese Salmenes Bok i Det Gamle Testamentet. Optimistisk fortalte jeg at jeg forsøkte å lese én salme pr. dag og å "ta igjen" det forsømte dersom det gikk en dag eller to uten at jeg fikk lest. På den måten hadde jeg som mål å lese hele Salmenes Bok to ganger før min konversjon kommende høst.
Som det svake mennesket jeg er, lettledet og med dårlig karakter, har min regelmessige bibellesingen raknet på veien. Jeg burde ha gjennomført første gangs lesning av de 150 bibelske salmene omtrent på denne tiden, men så langt har jeg ikke kommet. Lesingen har blitt for uregelmessig.
I går samlet jeg meg skikkelig og bevisst og satte meg til rette med den blå skinnbibelen fra 1978. Etter bokmerket - den hvite, fastmonterte tøystrimmelen av hvit kunstsilke - å dømme sto jeg foran Salme 117, den behagelig korte teksten på bare 2 vers. Dette må vel være Bibelens aller korteste kapittel, tror jeg. Jeg leste denne og fortsatte med 118. Dermed var det bare én eneste ting som gjensto i går kveld, nemlig å brette opp ermene billedlig talt og gi meg i kast med den enorme Salme 119. Med sine 176 vers er den Bibelens lengste kapittel, og jeg fikk på den måten tilegnet meg begge kvantitative ytterligheter på én og samme kveld.
Det ble en god stund, en riktig god stund. Så berikende var det å lese langsomt og konsentrert de mange sidene med gammeltestamentlig poesi at jeg knapt kan forstå hvorfor de gode forsettene fra i høst har fått smuldre opp slik tilfellet har vært.
I Salme 119 dukket det opp den ene kjente passasjen etter den annen. Høydepunkter fra min pietistiske ungdomstid steg opp fra de tynne papirbladene og ga meg tilbake det beste av stemningen fra bedehuset hjemme.
Det falt så naturlig å gjøre vers 16 til mitt denne kvelden: "Dine forskrifter er min lyst og glede, jeg glemmer ikke dine ord."

Å ha lest Salme 119 fortløpende i sin helhet er å ha passert en milepæl. Nå gjenstår kun 31 salmer, og så vil jeg være klar for å begynne forfra på Salme 1 igjen. Jeg tror jeg rekker det uten anstrengelse før konversjonen. Egentlig vet eller husker jeg ikke hvorfor akkurat det skal være en målsetting, men det er nå ingen ulempe om jeg klarer det. Dypest sett handler det om å overvinne lysten til å bruke tiden annerledes, på noe mindre konsentrert og høytidelig enn det som er naturlig når man gjør noe så uhørt alderdommelig som å sette seg under leselampen med Bibelen i fanget. Det gjør jo faktisk kvelden - eller lesestunden, uavhengig av når på døgnet den finner sted - til et høydepunkt i visdom og åndelig opplevelse.
Jeg vil i den anledning ikke unnlate å komme med enda et sitat fra gårsdagens lesning. Dette er hentet fra Salme 118, som jo inngikk i gårsdagens lesestund. De fleste av salmene er skrevet i jeg-form. Uavhengig av hvor annerledes min livssituasjon er fra den enkelte salmedikter, gir det ofte mening å se meg selv som denne jeg. Derfor ble jeg minnet om min fortid og om Herrens inngripen i min sjelelig sett omflakkende tilværelse da jeg kom til vers 12-14. Salme 118 har flere utsagn som beskriver Guds velsignelse, men for meg ble det disse linjene som ga størst mening. Uten at jeg på noen måte mistenker at bloggens lesere kan forbinde det samme som jeg med disse versene, vil jeg gå inn i denne helgen med denne symbolske beretningen, der konklusjonen er noe vi alle kan fryde oss over. God helg!

De var omkring meg som bier.
De sloknet som ild i tornekratt;
jeg holdt dem fra livet i Herrens navn.
De støtte meg hardt så jeg holdt på å falle,
men Herren kom meg til hjelp.
Herren er min kraft og min styrke,
og han er blitt min redning.