Et oppgjør med språkføringen (2)

Bildet: På vei inn i akvedukten i Håverud, Dalsland, et spennende øyeblikk med rom for reaksjoner...
- - -
Bannskapens bevilling
Dette er det andre av i alt fire innlegg der jeg forsøker å gi banning i dagligtalen en ny definisjon for min egen del. I det forrige innlegget forsøkte jeg å vise hvordan bruk av bannskap ofte setter taleren selv i et uheldig lys. Dette skjer fordi det å gjøre bruk av banning, er å uttrykke seg så subjektivt at man forsøksvis tar tilhørerne med seg inn i ens egen reaksjon. Det skal et helt ensartet publikum til for at dette skal lykkes.
I teksten som nå er i gang, vil jeg forsøke å vise hvordan det å banne er å tilrøve seg en bevilling til ikke å vise selvkontroll. Det er ofte slik at banning forekommer som en del av et følelsesutbrudd. Følelsene kan være preget av sinne eller sorg, men også av forbløffelse eller begeistring.
I svært mange sammenhenger kommer impulser som vil utløse hissighet, tristhet, overraskelse eller glede, så brått og uventet at det kan være vanskelig å beherske reaksjonene. Samtidig forventer omgivelsene – i hvert fall i skandinavisk kultur – at reaksjonene er beherskede dersom de dreier seg om mer eller mindre begrunnet sinne, mens reaksjonene gjerne kan være mer løsslupne og spontane dersom de utløses av gledelige eller på andre måter positive hendelser.
Den som banner i forbindelse med en reaksjon i sinne, viser en dobbel mangel på beherskelse: En slik person behersker verken sitt reaksjonsmønster eller sin språkføring. En reaksjon utløst av mer eller mindre begrunnet hissighet, betraktes som harme dersom den får kontrollerte former, men som raseri dersom den er ukontrollert, og i hvert fall dersom den ledsages av hemningsløs bannskap.
Det jeg nå foretar, en en høyst uoffisiell beskrivelse av hvordan folks reaksjoner oppfattes. Dette er ikke basert på empiri eller faglitteratur; det er mine egne erfaringer med folk i mange slags miljøer som ligger til grunn. Det er altså meget mulig at jeg tar feil, men det er minst like sannsynlig at jeg har rett.
Banning i forbindelse med sinne eller sorg virker forsterkende på reaksjonen, og den får den hissige og bannende personen til å framstå som mer truende og mindre kontrollert enn en person som i harme klarer å sette tydelige og saklige ord på sin reaksjon. Banningen er her ensidig negativ og forsterker ubehaget hos den som reagerer, og dermed også hos dem som er vitne til reaksjonen.
Teoretisk sett skulle dermed en person som reagerer med glede og begeistring, ha lov til å banne i villen sky under sin reaksjon. Slik er det likevel ikke. Dertil er banningen altfor negativt ladet. Bannskapen står i grell kontrast til årsaken til reaksjonen dersom denne er utløst av stor og uventet glede. Banneord passer rett og slett ikke når glede skal uttrykkes.
Dette setter oss rent sosialt og kulturelt i en ambivalent situasjon når det gjelder bruk av banning:
Hvis det bannes intenst under et sinne- eller sorgutbrudd, viser det at den sinte eller sørgende har tildelt seg selv full frihet og uinnskrenket bevilling til å gi uttrykk for sine følelser med alle midler; kanskje venter man bare på at det smeller når både ordvalg og stemmebruk avslører en persons raseri og fortvilelse. Den som vil vise seg kontrollert og ufarlig tross sitt sinne, er nødt til å unngå banning.
På den annen side står en overrasket og lykkelig person fritt i å banne så mye han eller hun vil, men i en slik situasjon harmonerer ikke bannskap med reaksjonens innhold. Bevillingen til å banne av glede vil i de fleste tilfeller forbli ubenyttet.
Dette viser at banning er først og fremst et sosialt virkemiddel. I neste innlegg vil jeg som nevnt forsøke å trekke opp grensen mellom aksept og fordømmelse av banning, og i den omgang er det moralske og kristelige kriterier som vil bli benyttet. Målet med denne omfattende gjennomgangen er å komme til en konklusjon for min egen del om alt jeg har lært og erfart om banning gjennom et langt og usedvanlig variert liv.