Et oppgjør med språkføringen (3)

Et sosialt virkemiddel
Dette er tredje innlegg i en serie som i bunn og grunn handler om banning og bruk av bannskap.
I dagens innlegg skal jeg forsøke å lete etter grensen mellom aksept og fordømmelse av banning. Jeg er klar over at dette temaet er helt søkt og både banalt og uvesentlig for veldig mange mennesker, men jeg for min del trenger å få nytt perspektiv på temaet.
Jeg har lett etter klare utsagn om bannskap i Den katolske kirkes katekisme. Det er mulig jeg ikke har lett godt nok, men jeg finner ikke noe klarere enn avsnitt 2146:

«Det annet bud forbyr å misbruke Guds navn, det vil si all utidig bruk av Guds, Jesu Kristi, Jomfru Marias og alle helgeners navn.»
Dette utsagnet handler egentlig ikke om bannskap i vulgær forstand, men utsagnet viser likevel til et forbud mot «all utidig bruk» av navn fra de helliges krets, og handler også om bruk i mer overført betydning.
En tydeligere formaning finner vi hos Paulus, naturligvis, i Efeserbrevet 5,4:

«Rå ord, tåpelig tale og grovt snakk er også upassende. Si heller takk til Gud!»

Trolig er det bibelsitater som dette som har satt bannskap i et ensidig negativt lys blant kristne i vår del av verden, og kanskje i mange andre verdensdeler også. Fra min oppvekst husker jeg hvordan formaninger i Paulus-brevene var høyt elsket lesning på bedehuset. Klare og betingelsesløse ordrer om å avstå fra goder og frihet, legge bånd på følelser og språk, tøyle kropp og sjel. En ukjærlig anvendelse av slike Pauli ord representerte et sett med enkle svar på kompliserte spørsmål.
Det er derfor jeg har slikt behov for å gjennomgå bannskapens rolle i en persons valg av språklige koder og stilarter.
I min langsomme vekst innen katolsk tro og bevissthet har jeg ikke rent få ganger undret meg på om de pietistiske predikantene fra min ungdomstid iblant glemte nåden og syndstilgivelsen i sin iver etter å tilfredsstille de tallrike, detaljerte formaningene i Paulus-brevene.
Jeg har stor glede av de små heftene fra Maximilian Kolbe Utgivelser. Derfra kommer et hefte om skriftemålets sakrament, «Vend om», utgitt 2008. Her finner vi i avsnittet «Skriftespeil» en serie direkte spørsmål basert på de 10 bud: «Har jeg misbrukt Guds navn eller bannet?» Selvsagt er tendensen til å banne noe som en katolikk kan framføre under anger i et skriftemål. Slik sett kunne jeg latt temaet ligge og bare bekjent ved hvert skriftemål, men jeg trenger å gå lenger; jeg trenger å analysere banningens funksjon.
Derfor er det mer relevant lesestoff i heftet «Vend om». På side 43 leser vi dette om vanesynd:

«Vanesynd er et begrep. Dette er synder som nærmest blir en del av oss, og det virker meget vanskelig å gjøre noe med dem.[...] Jo oftere vi begår slike vanesynder, jo vanskeligere blir det å slutte, og kanskje mer problematisk: Vi begynner å tro at det ikke er så farlig, eller at det ikke finnes noen løsning, eller at vi ikke trenger å skrifte det siden vi har gjort det så ofte.»
En mer presis beskrivelse av hvordan banning fungerer for den enkelte, kan vanskelig lages. Som fersk katolikk står jeg i valget mellom enten å forsøke så langt som mulig å kutte ut banning for å tilfredsstille de tradisjonelle nordmennene i min nærhet som oppfatter bannskap som direkte upassende for en troende, eller å fortsette å banne – eller nøye meg med å moderere banningen – for å praktisere min tro på syndenes forlatelse, skriftemålets verdi og menneskets uavvendelige skyld.

I en bok jeg i sin tid leste til studiet i lingvistikk, fant jeg følgende utsagn: «Svordomar har också en uppenbar funktion i att uttrycka attityder till lyssnaren.» (Per Linell: Människans språk. Liber Läromedel, Lund 1978.) Her framkommer en skillelinje av uvurderlig betydning: Den som benytter seg av bannskap, signaliserer en nedsettende holdning til dem han snakker med eller til sine medmennesker i alminnelighet. En slik holdning er ingen katolikk verdig, ei heller for noen annen oppegående og ansvarlig person.
Bruk av bannskap kan dermed defineres som sosialt uheldig for den som velger en slik språkføring. Dette er en vel så viktig grunn til å avstå fra eller begrense bannskap som sitatet fra Efeserbrevet og lignende referanser.
Samtidig finnes det tilfeller der aggresjon, begrunnet sinne, sorg og håpløshet kan framkalle bannskap hos den som rammes. Iblant er dette en god grunn til å slippe ut følelsene – heller banne enn slå! Dette er synder som uten særlig skam kan tas med i et skriftemål. Samtidig kan også en slik situasjon gi eventuelle vitner inntrykket av at den som reagerer med bannskap, har mistet kontrollen, et inntrykk som igjen er uheldig sosialt sett.
La meg til slutt i denne betraktningen ta med en høyst sann historie om min kjære far, som selv er et eksempel på en mann opplært og knuget av pietistisk kristendom. For mange år siden sto han på en stige og malte huset. Han hektet et nyåpnet trelitersspann med hvitmaling på kroken som hang på et stigetrinn høyt oppe, og idet han selv tok ett steg høyere, ga kroken etter, rettet seg ut som spaghetti og sendte malingspannet deisende ned på belegningssteinen nedenfor. Enda min far var helt alene der han sto oppe på østveggen, utbrøt han ikke annet enn: «Usj!» - påstår han selv. Der synes jeg nok kontrollen tok overhånd.

Bildet: Skjellsord eller bannskap? Statsministeren fornærmes på en mur på Sardinia.