Et oppgjør med språkføringen (1)

Det har gått noen måneder – kanskje et år – siden det gikk opp for meg at ønsket om å bli katolikk måtte få konsekvenser for min språkføring. Et av de gode tegnene på at jeg på slutten av 1980-tallet klarte å kvitte meg med alt tankegods og alle innlærte vaner og uvaner fra det konservative statskirkemiljøet jeg vokste opp i, var nemlig nettopp friheten til å banne usjenert og høylydt hver eneste gang jeg fant det relevant.
Jeg kaller dette ”et av de gode tegnene” fordi det var slik jeg opplevde det. Friheten til å bruke de ordene jeg selv fant aktuelle i den enkelte situasjon, var en frihet til å oppvise en atferd som var komplett fri for hensyn til folk i omgivelsene. Det tok noen år før jeg ble overbevist om at det å utøve en slik frihet ikke alltid var til fordel for mitt omdømme i de kretsene jeg vanket, men da hadde bannskapen blitt en så alminnelig del av min kommunikative stil at jeg tok ulempene med knusende, selvsikker ro.
Midt på 1980-tallet studerte jeg lingvistikk og avla grunnfagseksamen, som det het den gangen. Et av delemnene i faget var språklig kommunikasjon, og her fant jeg mer enn nok av pragmatiske begrunnelser for at bannskap måtte inngå som et naturlig register av følelsesladde begreper i ethvert menneskes personlige ordforråd. For meg ble bannskapen et redskap til å sette farge på språkføringen.
I en stor del av 1990-tallet jobbet jeg i et miljø hvor banning inngikk i hver eneste setning i samtlige kollegers dagligtale. Vanene herfra tok jeg for 10 år siden med meg inn i skolen hvor jeg fortsatt jobber, og kontrasten mellom meg og de veloppdragne, samvittighetsfulle og uklanderlige lærerinnekollegene ble påtakelig. For noen av dem passerte jeg kanskje grensen til det ubehagelige i visse situasjoner nettopp fordi jeg hadde en annen terminologi til rådighet når det inntraff episoder med uskikkelige elever, brysomme foreldre eller sviktende apparatur.
Denne siden av min atferd har nok dempet seg av seg selv med tiden, men for mindre enn halvannet år siden var bannskap fremdeles noe jeg nyttiggjorde meg ganske ubeskjemmet og bramfritt.

I de to foregående innleggene på denne bloggen har jeg benyttet eller henvist til video for å forberede innlegget som du, kjære bloggbesøker, leser akkurat nå. Innlegget tirsdag 20. april, "Bästkusten", hadde en link til en NRK-reportasje fra Gran på Hadeland der gravemaskiner er i ferd med å røske opp en golfbane som ikke lenger er lønnsom. En lokal golfentusiast blir intervjuet om hva han ser, og han utbryter: ”Det er jævlig!” Dette kunne med største letthet ha vært meg for et par år siden. I dag ser jeg hva mannen gjør mot seg selv med denne uttalelsen.
I det forrige innlegget, ”Takdekorasjoner”, presenterer jeg en dataprodusert video som egentlig er en samling private fotos som min kone og jeg har knipset av kunsten i taket i en rekke kirker i Roma. Vår tekniske tilkortkommenhet til tross – bildene gir et visst inntrykk av den slående skjønnheten i hver minste del av takflaten i disse bygningene. Videoen er uten lyd. Det finnes folk som ville ha utbrutt ”fy faen, så fint!” ved synet av disse kirkelige himlingene.
Begge kommunikasjonssituasjonene – uttalelsen om den nedlagte golfbanen og beskrivelsen av skjønnheten i de romerske takene – sier mye, mye mer om hvilket inntrykk de oppviste scenene gjør på tilskueren enn om scenene i seg selv. Uttrykkene blir subjektive fordi det blir anvendt bannskap i beskrivelsen.
Å banne betyr i disse eksemplene å gjøre forsøk på å ta tilhørerne med seg inn i sin egen reaksjon, å gjøre fellesskapet til en del av ens egen, svergende beskrivelse av situasjonen. Når personer som selv avholder seg fra bannskap, blir forsøkt tatt med inn i en slik subjektivitet hos et medmenneske, vil de fleste vegre seg, de vil se ned eller bort og opptre brydd. Bannskapen fungerer ikke på en slik arena. Den fungerer inkluderende og fullt forståelig bare overfor folk som selv er klar for å gjøre bruk av samme slags vokabular for å sette ord på sine reaksjoner.

Det vil føre altfor langt når jeg, som fra før skriver så altfor lange blogginnlegg, skal samle alle mine tanker for å skrive en kritisk analyse av banningens funksjon og effekt og banningens moralske aspekter. Jeg setter derfor en foreløpig strek her hvor jeg har forsøkt å vise hva slags publikum som kreves for at banning skal ha tilsiktet funksjon. I neste innlegg vil jeg forsøke å skrive om banningens bevilling, og i et tredje innlegg om saken vil jeg nærme meg en konklusjon der jeg trekker opp en tentativ grense mellom aksept og fordømmelse av banning som virkemiddel. Et fjerde og siste innlegg om saken vil være av svært personlig art og vil beskrive og begrunne mine egne målsettinger når det gjelder banning. Det herværende innlegget vil bli forsynt med linker til de kommende innleggene om dette temaet.
Til dem som ennå måtte være i tvil: Denne studien av banning skriver jeg som faglig og moralsk bearbeidelse av mine funderinger omkring min egen praksis. Utover dette venter jeg ikke at saken har noen allmenn interesse.