Måtehold

Dette er innlegg nr. 2 i dag, ettersom jeg kommer til å la bloggen være urørt i de neste 3 dagene.
I innlegget fra onsdag, "Kompendiet", skrev jeg avslutningsvis om de fire kardinaldydene: Klokskap, rettferdighet, mot og måtehold. Den siste av dydene, måtehold, er spesielt interessant.
Måtehold inneholder både en begrensning og en adgang. Den aksepterer bruk av gleder og nytelser inntil en viss grense: Nytelsene må ikke fortrenge forholdet til Gud.
Her kunne det vært mulighet for å utvide anvendelsen av måtehold som generell holdning og anta at selv gudsforholdet skal følge måteholdsprinsippet: Den enkelte troende skal ikke la troen ta overhånd. Akkurat dette vil nok være å tøye begrepet en del lenger enn det som er hensikten.
Like fullt sier det meg noe vesentlig om forskjellen mellom katolisisme og protestantisme når måtehold innen Den katolske kirke blir løftet fram som én av de fire kardinaldyder. Det kan for det første være et hinder for religiøs fanatisme, noe som kan skape både konflikter, forargelse og ukjærlige forhold til medmennesker. For det andre åpner måteholdslinjen for en viss forekomst av forlystelser som innen protestantiske menigheter er totalt utelukket.
Måtehold betyr rent språklig at man gjør ting "sånn passe". Dette er bare så bra! Tenk å drikke "sånn passe" på julebordet eller banne "sånn passe" i et hissig øyeblikk! Eller vi kan tenke oss å være "sånn passe" ivrig i å gå til messe eller å be til Gud og jomfru Maria "sånn passe" ofte.
Dersom måtehold dreier seg om dette, er det en av de særtrekkene jeg setter høyest i katolisismen.
Men jeg har ikke tort å la saken stanse her. Jeg har sjekket Katekismen på www.katolsk.no/kkk, og jeg har funnet følgende sitat fra avsnitt 1809:
"Måtehold er den moraldyd som holder trangen til forlystelser i tømme og sørger for likevekt i bruken av skapte goder. Den sikrer viljens herredømme over instinktene og holder lysten innenfor anstendighetens grenser. Det måteholdne menneske retter sitt sanselige begjær inn mot det gode, utøver sunt skjønn så det ikke "følger sitt hjertes lyster" (jfr. Sir 5, 2)." (...) "Å leve godt er ikke noe annet enn å elske Gud av hele sitt hjerte, hele sitt sinn og i all sin gjerning. Det er Ham vi forbeholder hele vår kjærlighet (ved måtehold)..."
Måtehold er en kunst. Det er å vite når nok er nok, og å stoppe akkurat der. Det som akkurat i dag ser vanskeligst ut for meg, er ikke å nøye seg med "sånn passe", men å finne ut innenfor hvilke områder måtehold gjelder, og hvor intet måtehold skal vises. Skal vi tolke Katekismen bokstavelig, er det bare på ett område det ikke skal finnes grenser eller måtehold, nemlig i kjærligheten til Gud.
Måteholdslinjen gjør noe med forholdet mellom mennesker. Det gjør folk mindre påtrengende, mindre åpne, mindre krevende, mindre perfekte. Alt som gjør folk jeg kjenner fra Den norske, protestantiske kirke til slitsomme og puritanske pappfigurer, skal utøves med måtehold innen Den katolske kirke. Det ville ha gjort de samme personene mer personlige, mer ekte, mer tolerante, mer levende.
Måtehold er vanskelig, men viktig. Ikke minst er det av største betydning å sette måteholdet til side i kjærligheten til Gud. Måtehold er bare én av kardinaldydene. Jeg kommer til å slite atskillig bare med den. Kanskje er det lurest å ikke tenke så mye over saken, men gjøre ting "sånn passe" mens jeg konsentrerer meg kun om å øke min kjærlighet til Gud.
Hvis folk som kjente meg for et halvår siden, visste at det var JEG som skrev dette, hadde de overhodet ikke gjenkjent meg.