Mea maxima culpa

Bildet: Blå Jungfrun i havet mellom Småland og Gotland.
- - -
Etter flere sammenhengende og intense innlegg om katolske bøker jeg nylig har lest, er det helt klart at jeg er på vei mot min konversjon der jeg tar steget helt ut og lar meg opptas i Den katolske kirke.
I de siste innleggene har jeg bl.a. avslørt at min udelt positive innstilling til bøkene jeg nylig har lest, skyldes at jeg faktisk ønsker å tro alt eller det aller meste av hva jeg leser om den katolske lære.
I lang tid har det her på bloggen ikke vært tvil om at jeg kommer til å konvertere, og at det kommer til å skje den 10.10.10 - så sant biskopen tar sjansen på å slippe meg inn.
Slik sett glimter datoen og den kirkelige handlingen som et mål som ikke lenger er helt fjernt. Enkelte undrer seg sikkert over hvorfor jeg ikke ønsker å framskynde prosessen, se å komme fram til å målet og få det unnagjort. Ikke minst denne tidkrevende bloggingen gjør jo prosessen unaturlig langtrukken.
Slik kan det se ut utenfra. Og slik kan jeg iblant oppleve det, som et kjapt og forbigående blaff av hastverk. Slike blaff går fort over.
Jeg er en mer enn middelaldrende mann, og utviklingen jeg har opplevd det siste året, er nok i yttergrensen av hva en gubbe som jeg kan være med på i løpet av et år. Dessuten har pateren i min lokale, katolske menighet uttrykt sin støtte i at mitt valg av framdriftstakt er fornuftig.
Men det er mer; det stikker noe under. Etter min helhjertede begeistring over bøker av Scott Hahn (1 og 2), Henri Nouwen og Arne Fjeld O.P. finner jeg det betimelig å beskrive det som fra første stund har vært mitt personlige høydepunkt under enhver katolsk messe:


Etter at presten har kommet inn og stilt seg bak alteret helt i begynnelsen av messen, gjør vi korsets tegn. Deretter sier presten liturgisk: "La oss bekjenne våre synder, så vi verdig kan feire denne hellige handling."
Dette er så fint, og det gjør det så tvingende nødvendig å komme videre med å utføre oppfordringen for at messen som helhet kan feires med verdighet, selv med en som meg til stede:
"Jeg bekjenner for Gud, Den Allmektige, og dere alle at jeg har syndet meget i tanker og ord, gjerninger og forsømmelser ved min skyld."
Det er ubeskrivelig hvilken inderlighet jeg opplever hver eneste gang jeg får lov til å delta i syndsbekjennelsen. Formuleringen er så omfattende - til og med forsømmelser tas med blant de begåtte synder. Og så, for å gjøre oppramsingen komplett, oppsamles det hele i jævelskapens egentlige kilde: "... ved min skyld."
Alle enkelthetene skriver seg fra arvesynden og medfødt ondskap og egoisme, og her for Guds og alle andres åsyn får jeg sjanse til å si det i klartekst. Skikken med å slå seg for brystet med knyttneven i samme stund er et komplett naturlig utslag av bekjennelsen.
Aller best virkning har den katolske syndsbekjennelsen på latin eller italiensk. På disse språkene sier man "min skyld" tre ganger: "Mea culpa, mea culpa, mea maxima culpa." Her får man virkelig utløp for ens egen sorg og fortvilelse over syndens vesen i ens egen sjel. Under messe i kirker i Italia har jeg flere ganger blitt oppmerksom på hvor mye mer inderlig, skyldbetynget og oppgitt man har mulighet til å uttrykke seg i nettopp dette dypeste avsnittet i syndsbekjennelsen. Med knyttneven kan man dunke seg hele tre ganger over hjertet og gjerne riste fortvilt på hodet til ordene "mia colpa, mia colpa, mia mássima colpa". Med det rette mafiafilm-tonefallet kan syndsbekjennelse på italiensk lyde som et sorgfylt skrik uten at man hever stemmen det aller minste.
Hit er jeg kommet, ikke lenger. Å fullføre syndsbekjennelsen ved å be "...den salige jomfru Maria, alle engler og hellige og dere alle: be for meg til Herren vår Gud" er bare en avrunding med begrenset håp i seg for min del.
Jeg sliter med min fortid, kort sagt. Mine fordervede år uten Gud forfølger meg og volder problemer. Så lenge jeg er i en tilstand der det å bekjenne mia mássima colpa - min enorme skyld - er et mål i seg selv, har jeg behov for mer tid for å stå foran menigheten og pateren, som vet alt, og framsi konvertittens løfter overfor Kirken. Fermingens sakrament kommer ennå for lettvint til en som meg, som så til de grader har ringeaktet barnedåpens pakt.
Min sjel trenger tid. De drøyt 8 månedene som ennå gjenstår, er ikke stort mer enn hva som trengs for at jeg skal oppleve det rett og ryddig i alle retninger å gi meg innpass i det sakramentale fellesskap. Jeg kan bare bøye kne i ydmyk og inderlig takknemlighet for at Den Allmektige Gud lot meg bli funnet i tide.
Veien videre fram til konversjonen i oktober blir ingen surfing i medvind. Men den største smerten og de sterkeste kvalene holder jeg for meg selv. Derfor har bloggen så mange begeistrede omtaler av katolsk litteratur og trosvisse referanser til Kirkens lære eller Salmenes Bok. Det er alt som ikke skrives i klartekst denne bloggen handler om.