Iblant kan det være greit å legge ut en føler for å se hva som skjer. Jeg har gjort det i dag, i form av nedenstående innlegg om en sak som jeg syntes ble veldig vanskelig å forholde seg til.
Pater Pollestad, den blide, verdensvante og velartikulerte pateren som har gitt Den katolske kirke et ansikt i Norge, er han en overgriper?
Nå har det kommet noen kommentarer til innlegget, og jeg har sett Dagsrevyen. Jeg har behov for å sette en del tanker i system i forhold til anklagene mot Pollestad og hans eget forsvar i dagens Aftenposten:
- Hvis Pollestad er skyldig, er hans innlegg i Aftenposten en uhyrlig frekkhet.
- Hvis Pollestad er skyldig, er det skjedd en alvorlig systemglipp når han fram til i går har fått beholde sin tittel og posisjon som pater i Den katolske kirke.
- Hvis Pollestad er skyldig, har han med dagens avisinnlegg begått et dobbelt overgrep mot pateren i Porsgrunn ved å så tvil rundt dennes uttalelser den siste tiden.
- Hvis Pollestad er skyldig, har han sveket Kirken i dobbel forstand ved først å begå overgrep og deretter bruke sitt gode navn og rykte utad til å sverte kolleger og overordnede.
- Hvis Pollestad er skyldig, har Den katolske kirke i Norge mistet en folkekjær pater hvis sko det ikke er gitt hvem som helst å fylle.
- Hvis Pollestad er skyldig, har han med dagens avisinnlegg avlivet sin egen troverdighet både som pater, forfatter og programleder.
Disse og en rekke andre betingelser gjorde Pollestads eventuelle skyld så utenkelig over Aftenposten ved frokostbordet at jeg ble tankefull og ulykkelig på både hans og Porsgrunn-paterens og bispesetets vegne.
Før eller siden får vi kanskje vite hva som er den objektive sannheten. Fram til da ber jeg om forståelse for min tvil og om tilgivelse for mine feiloppfatninger.
Joda, man blir jo rystet av slikt.
SvarSlettMen vi må også huske at vi er inne i "prestene år", noe som innebærer at flere hundre millioner mennesker hver søndag ber "la våre prester være hellige".
Jeg tror da ikke dette er bønner for døve ører i himmelen.
Derfor ser jeg det som skjer som en nødvendighet for at bønnesvaret skal bli en realitet.
Dessuten kan vi lære av historien - kirken har vært i moralsk forfall også i tidligere tider, og bønn har vært en viktig ingrediens for å komme seg ut av uføret.
Hvem som snakker sant og hvem som snakker usant, vet Gud. Han vet nok hvordan Han best skal hanskes med det.
SvarSlettVi trenger ikke vite det. Men vi kan forstå at den som snakker sant, har det fryktelig vondt nå fordi han blir svertet i media.
Uansett hvem som snakker usant, må vi tilgi. For selv står vi vel ikke uten synd? Det er en gave å kunne tilgi!
“How does Jesus take vengeance on His enemies? He dies for them!”
Alt godt til deg, Inventus!
I det siste har jeg av og til vurdert å sette ord på noen tanker omkring det negative fokuset på den katolske kirke, men har merket stor ulyst til å gå inn i diskusjoner på det nivået den føres i de fleste media. På denne bloggen stiller saken seg imidlertid noe annerledes, i og med at i hvert fall en del av leserne har et godt forhold til katolisismen som utgangspunkt.
SvarSlettJeg legger det under denne tråden, da den er innenfor temaet.
Men først, kanskje litt på siden av saken, har jeg lyst til å nevne noe som jeg mener å huske at også pater Pollestad har vært inne på i sine skrifter. Nemlig at Kirken har vært gjennom vanskelige perioder, og av og til har den hatt dårlige representanter fra nederst til øverst. Imidlertid har den alltid kommet på rett kjøl igjen etter noe tid. Og det er ikke til tross for, men nettopp på grunn av, at den indre strukturen er som den er.
Jeg synes det er interessant – og kanskje symptomatisk – at det negative fokuset etter hvert har dreid seg over på sølibatet. Mange later til å konkludere med at nettopp dette er årsaken til overgrep og utilbørlig oppførsel fra enkelte prester.
De fleste vil vel ved nøktern ettertanke huske at overgrep utføres av mennesker med vidt forskjellig bakgrunn, forresten også av mennesker som hevder å ikke ha noen tro i det hele tatt. Likevel vil jeg se litt nærmere på sølibatet som sådan, som utgangspunkt for en tankerekke.
Jeg tror paven er inne på noe riktig når han sier at sølibatet er en gave fra Gud. Forutsetningen er bare at situasjonen oppleves som hundre prosent selvvalgt. Og fordi jeg selv har høstet noen positive erfaringer, tror jeg det er relevant å nevne dette her.
Helst uten å bli pinlig personlig, bør jeg nevne litt om bakgrunnen. I voksen alder, etter et samlivsbrudd, valgte jeg nemlig dette som en slags alternativ livsstil. Årsaken var vel litt sammensatt, men jeg husker frustrasjonene ved å være ”jeger” på utestedene, en innstilling til seksualitet som jeg da så det som ”naturlig” å leve ut. Imidlertid kom jeg etter hvert til å se denne situasjonen som latterlige rollespill både fra menn og kvinner, jeg reagerte negativt på det jeg oppfattet som uverdigheten omkring det. Det var for så vidt ikke noen moralisme fra min side knyttet til disse reaksjonene, det plaget meg overhode ikke at andre lot til å finne glede ved å leve ut en slik frihet. Jeg bare innså etter hvert at det passet dårlig for meg.
Hvordan ideen om aktivt å velge sølibat kom til meg, husker jeg ikke. Noen brå bestemmelse var det ikke. I helt unge år leste jeg en gang ”Kreutzersonaten” av Leo Tolstoj, og glemte den aldri. Jeg ser ikke bort fra at dette var en medvirkende årsak.
Resultatet var i hvert fall at gjennom en periode på 6 – 7 år, fra midten av 20 – årene, valgte jeg fullstendig avholdenhet som livsstil. Og angret aldri, tvert i mot. Jeg lærte svært mye den tiden, både om meg selv og andre.
(fortsettes)
Likevel er det vanskelig å sette ord på hva de positive sidene besto i. Det hadde mye å gjøre med at forhold til alle mennesker forandret seg, på en måte opplevde jeg andre mennesker på en dypere og mer intens måte. Også tålmodigheten og forståelsen utviklet seg til det bedre. Vennskap med kvinner ble på et mer positivt plan, i en respekt som jeg er ganske sikker på var gjensidig.
SvarSlettDet viktigste å trekke fram her er kanskje likevel en økt, intuitiv forståelsen for andre menneskers situasjon, også deres vanskeligheter, som jo så ofte er relatert til problemer i forhold til ektefeller eller samboere. Faktisk er det ikke nødvendigvis slik at det er nærhet til problematikk som skaper den beste innsikt i hva som kan være årsaker – og kanskje også oppdagelse av veier ut eller videre. Avstand kan være et vel så godt kriterium for forståelse.
Som eksempel, tenk på en prest i en situasjon hvor han hører skriftemål. Igjen, hvor ofte må han ikke høre på problemer relatert til vanskeligheter i ekteskap. Ideelt sett er han ikke der for å vise forståelse og medfølelse – det kan han gjøre ved sjelesorg – men han skal se mennesket og dets situasjon litt fra avstand, for bedre å kunne se hvor feiltrinn har blitt begått. Så skal han gjøre vedkommende oppmerksom på det.
Det er ikke vanskelig å se at han neppe hadde hatt nok avstand til problematikken, om han for eksempel selv nylig hadde hatt en krangel med sin ektefelle.
Som jeg nevnte innledningsvis, så tror jeg at sølibatet må oppleves som selvvalgt om de positive effektene av det skal bli gjødslet. Det er mulig at en del prester ikke føler at de ikke har gått frivillig inn i det. Kanskje Kirken heller ikke makter å gi dem nok motivasjon eller riktig oppfølgelse.
Nettopp her kommer vi opp mot noe som muligens kan være en forklarende faktor (blant flere) til de ulykksalige overgrep som uomtvistelig har skjedd.
En gammel innstilling har vært at prester og munker kan se på seg selv som soldater i førstelinjen, stormtropper i en stridende kirke. Tradisjonelt har de da også fått erkjennelse for dette fra allmennheten, også deres sølibat har blitt sett på med respekt.
Innstillinger til seksuelle avvik har forandret seg gjennom tider og kulturer. Men i og med at det ofte har vært tabubelagt, har nok mange med avvikende tilbøyeligheter ofte tenkt seg at et liv i - og for - Kirken har vært et alternativ for å beholde andres, og kanskje egen respekt. Til tider har de sikkert sett sin legning nettopp som et tegn på et kall.
Også prester er mennesker, selvfølgelig, og kan derfor ikke unngå å bli preget av all påvirkning fra det samfunnet de lever i. I den senere tid, i vesten, er det slutt med respekten for sølibatet. I beste fall blir det møtt med overbærende latter. Når en i tillegg tar i betraktning at normene går ut på å leve ut sin seksualitet, kan en jo grunne litt over hvordan dette etter hvert vil virke på de prestene som føler at de ikke selv har valgt sølibatet. En kan ikke se bort fra at dette har vært en medvirkende faktor til at selvkontrollen deres har blitt svekket.
Jeg tror ikke dette er absolutt uten signifikans. Og av det følger, at noen fragmenter av skylden for overgrep som har skjedd, også kan fordeles på de blant oss som forfekter - eller omfavner - samtidens hyllest til fri utfoldelse og seksuell tilfredsstillelse som en rettighet.
Vi har alle skyld.
Nettopp i dag kan vi jo reflektere litt over de voldsomme fordømmelser som har kommet mot sølibatet. De har vært av en slik karakter, at vi godt kan ane at under overflaten ligger nettopp en trang til selvrettferdighet – som i sitt innerste vesen bunner ut i skyldfølelse. Eller en desperasjon som følger anelsen om at noe er fundamentalt galt med den friheten de selv er fanget inn i, med samtidens idealer.
”For menneskenes hjerter forandres aldeles intet, i alle dage” (Sigrid Undset)
Ulv: Jeg bøyer i støvet i takknemlighet, respekt og beundring over hva du har villet dele med meg og med alle andre brukere av denne bloggen! Personlig og velformulert, grundig og reflektert, seriøst og poengtert - en hel liten kronikk om sølibat!
SvarSlettDette skal jeg lese langsomt og mange ganger, for her er det visdom å hente!
Med vennlig hilsen
Inventus