En perfekt søndag

Dagen i går var en søndag av de helt perfekte. Været var bra, og det passet godt å ta en runde i hagen tidlig på formiddagen. Ikke stort skulle gjøres, men en inspeksjon er ok en slik stille søndags formiddag. En nabo hadde allerede begynt å spikre, en annen brukte elektrosag eller slipemaskin, men vi klarte oss med en ganske så lydløs liten skuffe.

Tiden gikk fort, og vi konstaterte at hagen ser så bra ut som man kan vente når våren er på rask vei mot sitt høydepunkt - 17. mai.

Ettersom messen i den katolske kirken her i byen begynner når formiddagen nesten tipper over i middagstid, var det ikke noe stress med å rekke fram etter hagestellet. Jeg hadde til og med tid til å spasere til kirken. Fruen foretrakk å sitte på terrassen med kaffe imens.

Menigheten besto av til dels andre mennesker enn vanlig denne søndagen. Vietnameserne hadde hatt egen messe kvelden i forveien og hadde av den grunn valgt bort søndagsmessen. Polakkene feiret Polens nasjonaldag og skulle samles i kirken senere på dagen. Likevel var frammøtet bemerkelsesverdig.

Jeg satt slik at jeg kjente varmen fra sola gjennom takvinduene. Jeg merket at jeg slappet av under hele messen. Å konsentrere seg om det som ble sagt og sunget, var ikke noe problem. Gangen i liturgien, den rituelle progresjonen er mye mindre krevende enn før; jeg er liksom blitt fortrolig med både tekster og melodier selv om salmebokas første 20 sider er gode å ha tilgjengelig.

Nok en gang ble jeg under messen minnet om at det gode ved å være katolikk er å kunne lene seg til Kirken og Kirkens tro. Erkjennelsen blandet seg med tanken på denne intense og åpenhjertige bloggskrivingen, og jeg så på nytt som jeg har sett før, at jeg stadig er opptatt av min egen tro i stedet for å støtte meg til Kirken. Jeg oppsøker den lokale kirken temmelig ofte (synes jeg selv!), og i mellomtiden lever jeg mitt helt alminnelige liv - men slett ikke uten påvirkning av hva jeg opplever i kirken. Hele tiden settes nye tanker i sving, og det er dette jeg setter på trykk i denne bloggen. Det blir som å ta vare på alle krumspring som tankene og den voksende troen gjør underveis.

Kanskje er det så enkelt. Å leve som troende katolikk er kanskje ingen stor kunst; det gjelder først og fremst å møte opp til messe og vise med ydmyk deltakelse i messens handlinger at man ønsker å ta del i Kirkens tro.

Messen og budskapet har uansett sin virkning; dette vil jeg skrive om senere i uka.

Etter messen gikk jeg både alvorlig og lettet hjemover. Det ble en god og styrkende opplevelse slik det pleier å være.

Det var mye igjen av den beste tiden på søndagen da messen var slutt, så vi pakket ned termos, monokular og tripod og bega oss til Glomma for å se på hekkende fugler i et ganske nytt reservat med nybygd utkikkstårn.

Opplevelsen var formidabel. Noen skyer begynte å samle seg, og det blåste kjølig fra vest i det åpne landskapet, men fuglelivet var det ikke noe å si på. Svaner og gjess, småspover og viper, ender og traner vrimlet parvis eller flokkevis på de langgrunne strendene. Uten kikkerten hadde nok opplevelsen blitt mindre, men med utstyret i orden kom vi tett på naturen.

En time gikk fort ved våtmarka; kanskje var vi der i nærmere to. Dagen skred fram som en riktig minneverdig søndag. Selv om kvelden bød på tap for FFK i Trondheim, var fotballkampen tidvis ulidelig spennende. Stort mer eksepsjonell kan en alminnelig søndag i mai knapt bli.