Mysteriet

"Troens mysterium - din død forkynner vi, Herre, og din oppstandelse lovpriser vi." Det fins neppe noen norsk katolikk som ikke øyeblikkelig gjenkjenner disse ordene fra eukaristi-liturgien. Den første gangen jeg gikk til katolsk messe, gjorde det et uutslettelig inntrykk på meg at begrepet mysterium inngikk med største selvfølgelighet i liturgiteksten.

Kommunionshandlingen er i enhver henseende et mysterium, eller snarere et helt sett av mysterier. Å få lov til å ta del i dette uttrykket i messen er en velsignelse for et moderne, tvilende menneske. Det som med rette kan kalles et mysterium, er i sitt vesen noe vi må akseptere uten å kunne forvente å få innsikt i eller forståelse av hvordan saken henger sammen. Det er dette som gjør det til et mysterium.

Daglig reflekterer jeg over troen. Det er sant: Min tro er ennå så lite selvfølgelig at daglig refleksjon er naturlig og nødvendig. Jeg er blitt en av de mange, mange mennesker i verden som tror på Gud og som regner med at Han er hos oss og rundt oss til enhver tid og på ethvert sted. Gud er blitt en å regne med - en jeg kan "vente alt av", som en vennlig leser skrev i en kommentar på denne bloggen for ikke lenge siden. Det er en gave å få tilhøre dette store utvalget av folk som har Gud med i privatlivet på denne måten.

Et av de innholdsrike nettstedene som er blitt anbefalt meg i bloggkommentarer fra leserne, er en amerikansk site som især behandler Kristi realpresens, altså det faktiske nærvær av Kristus i kommunionen. På disse nettsidene kom jeg i går over følgende utfordring:

"He is in the Eucharist with His human mind and will unite with the Divinity, with His hands and feet, His face and features, with His eyes and lips and ears and nostrils, with His affections and emotions and, with emphasis, with His living, pulsating, physical Sacred Heart. That is what our Catholic Faith demands of us that we believe. If we believe this, we are Catholic. If we do not, we are not, no matter what people may think we are." (http://www.therealpresence.org/eucharst/realpres/a12.html)

Hver gang jeg er på messe, ligger jeg der på kne og skotter opp mot alterbordet der pateren løfter hostien mot himmelen, kysser messeboken og kneler idet klokkene ringer. Jeg tenker: NÅ ble brødet til Kristi legeme!" Det er en bearbeiding. Jeg vet at det ikke kan skje rent kjemisk. Dette handler imidlertid ikke om kjemi, men om selve Mysteriet over alle mysterier. Min protestantiske oppdragelse og min livsfase som vantro har gjort det nødvendig for meg å bearbeide meg selv bevisst og systematisk.

Det er i denne aktiviteten jeg er blitt så klar over at det å tro handler om vilje. Jeg vil bli katolikk, altså tror jeg på transsubstansiasjonen og Kristi realpresens. Det gir meg ro og trygghet å lære de rette bevegelsene som hører med i kirken under messe, derfor utfører jeg alt med største konsentrasjon og imiterende nøyaktighet for å vise at jeg tror. Jeg beskriver ikke min tvil, men jeg styrer min atferd og min tanke slik det er naturlig for den troende. Det å tro er hva jeg vil, derfor jobber jeg med troen og ikke med tvilen.

Dermed, Father John A. Hardon S.J., du som formulerte den katolske utfordringen gjengitt ovenfor, dermed håper jeg å kunne bli en rotekte katolikk en dag. Inngangen til det hele er adgangen til å omtale det hele som mysterium, slik den velsignede Kirken selv har formulert det.