Katolikk blant protestanter m.fl.

I forrige innlegg fortalte jeg om en forestående skogstur med overnatting sammen med en gruppe mannlige venner som er medlemmer av en losje med lukket medlemskap. Turen er nå gjennomført med stort hell; alle kom seg velberget gjennom strabasene, og de mest våkne opplevde til og med å se og høre orrhaner i lystig lek grytidlig i morges. Jeg var dessverre ikke blant de våkne akkurat da.
Samtalene rundt bålet var som ventet innholdsrike og gode. (La meg straks ile til med en innrømmelse: Alle visste vi at det er forbudt å brenne bål i det fri etter 15. april. De tette regnbygene for et par dager siden gjorde at vi tok sjansen likevel, og det fungerte bra. Men det er like fullt forbudt...)
Det var to aspekter ved samtalene som overrasket meg og samtidig lærte meg en hel del nyttige ting om folk og folk. Det ene var det totale fraværet av referanser til losjen, som jo binder de andre sammen i et tett, hemmelig fellesskap. Jeg antar at dette er en selvregulerende mekanisme. Det som foregår i losjen, skal ikke snakkes om med utenforstående til stede; derfor unngår man til og med å antyde noe om at man tilhører losjen. Ettersom de var 6 medlemmer samlet rundt bålet, var de mange brødre som ville ha grepet reddende inn og avverget utvikling av en eventuell samtale om saken. Losjen var derfor et merkelig ikke-tema hele kvelden og natten - med ett lite unntak, som jeg snart kommer tilbake til.
Det andre aspektet er folks mangel på interesse for hva det vil si å tilhøre Den katolske kirke. Jeg fortalte 3 av de gode vennene at jeg er blitt katolikk. Ja, jeg må også skyte inn at jeg slår om til regionens og mine venners egen dialekt når vi er sammen; det setter oss liksom på samme nivå på skalaen for norsk alminnelighet. Derfor snakket jeg om at jeg er blitt kattolikk, med trykk på første stavelse i alle ord.
Den ene av de tre innvidde hadde ingen kommentar; han bare stirret på meg en stund og sa "Jaså?". Stort mer var det ikke å si om den saken.
Den andre koblet min innmelding i Den katolske kirke øyeblikkelig til den stående invitasjonen til å bli medlem i losjen, og han gjorde det helt klart at det ikke var noe problem å være kattolikk i losjen. Dette var den eneste referansen til losjen under hele det døgnet vi tilbrakte sammen.
Den tredje kvitterte med å si at han meldte seg ut av Den norske kirke for flere år siden og er for tiden uten tilhørighet i noe kirkesamfunn. "Men," sa han videre, "hvis jeg skulle meldt meg inn noe sted, skulle det har vært i den kattolske kjerka."
Etter disse tre ultraknappe samtalene ble temaet ikke nevnt mer med et eneste ord. Jeg tar det som et tegn på at dette er en privatsak for meg alene, og det endrer ikke vårt vennskap på noe som helst vis. Slik skal det være, og så enkelt er det egentlig for utenforstående.
Det slår meg nok en gang at jeg oppfatter min nye status som både troende og katolikk som en radikal omveltning i mitt langt framskredne liv. Medmennesker ser det tydeligvis ikke slik, og det er positivt. Det forventes ingen merkbar endring hos meg utad. Dette stemmer jo godt med mitt eget bilde av det å være katolikk: Det er i kirken man nærer og utøver troen; det er i første rekke gjennom messen man får møte Gud Fader. Dette er ganske riktig en privat sak, og jeg for min del har ingen planer om å bli en plagsom misjonær overfor min omgangskrets. Å velge å bli katolikk krever refleksjon hos meg selv, ikke hos andre.
Jeg håper at dette bildet av min framtid med katolsk identitet stemmer overens med det som Kirken forventer av meg.
I innlegget jeg skrev 24. april, fortalte jeg avslutningsvis at det nå skal bli spennende å fortelle mine to sønner at deres far er blitt katolikk. Med den ene av de to unge mennene har jeg i det siste ikke hatt samtaler av den typen der det er naturlig å flette inn slike alvorlige tema, men det skjer nok snart.
Med den andre sønnen derimot, økonomen i Bergen, hadde jeg en hyggelig prat for 3-4 dager siden. Han var en tur på denne siden av fjellene og beriket foreldrehjemmet med et døgns opphold. Da jeg hadde fortalt nyheten om at jeg var blitt katolikk, hadde meldt meg ut av DNK og inn i DKK og planlegger en framtidig konvertering, stilte han noen grunnleggende spørsmål i ren forundring: "Er du blitt kristen, altså? Tror du på Gud og sånn, nå da?"
Til slutt sa han ganske enkelt: "Hm. Det er min offisielle reaksjon: Hm."
Hans ikkeverbale reaksjon, hm, ble uttalt med et lett undrende tonefall, helt uten negative undertoner. Jeg antar at dette er en begynnelse; den faktasøkende økonomen trenger tid for å finne ut hvor fattern virkelig står og hva dette medfører. Samtalen var fullstendig fri for fordømmelse, og det var det viktigste og mest gledelige av alt.
Dette innlegget handler faktisk om at det å skifte trosretning og bli katolikk - eller kattolikk om man vil - angår ikke mange andre enn en selv. Fruen følger med og er glad hver gang mitt valg ikke vekker negative reaksjoner. Det har jo hittil ikke skjedd! De fleste lar dette ligge der det hører hjemme: I grensesnittet mellom Gud og meg.
La meg avslutte søndagsinnlegget med min ovennevnte sønns gnistrende opptreden med eget band nylig på Garage, Bergens viktigste scene for ung musikk: