Vår Frue av Fátima

I dag, 13. mai, er det minnedagen for Vår Frue av Fátima. Det er årets andre minnedag for Maria-åpenbaringer. Den forrige var 11. februar og var til minne om Vår Frue av Lourdes.

Det er helt nødvendig for meg å følge med på minnedager og liturigske tekstlesninger på katolsk.no så ofte som mulig. Dette er den eneste måten å lære systematisk og kronologisk hva som feires i løpet av et liturgisk år.

Bildet som innleder denne teksten, er mitt eget, uskarpe mobilfoto av Maria-statuen i min lokale, katolske kirke. Jeg har etterhvert blitt klar over at den er en kopi av den offisielle statuen av Vår Frue av Fátima. Det er en ære og en velsignelse å kunne betrakte og la seg inspirere av denne svært spesielle åpenbaringen her i mitt eget lokalmiljø.

I kveld var det på ny kveldsmesse med maiandakt i kirken her hvor jeg bor. Jeg var til stede og hadde også i kveld en god og styrkende stund, ikke helt som forrige onsdag, men likevel en opplevelse av å bli en mer og mer tydelig del av Kirken - og samtidig kjenne at Kirken blir en større og større del av meg.

Dagens evangelietekst om vintreet passet svært godt til denne erkjennelsen av å vokse inn i noe som samtidig vokser inne i meg selv.

Beretningen om Vår Frue av Fátima og åpenbaringene til de tre portugisiske barna Frans Marto, Hyacinta Marto og Lucia dos Santos leste jeg for et par dager siden på katolsk.no (http://www.katolsk.no/biografi/mai13.htm). Historien tok tak i meg og ga meg gåsehud av all dens metafysiske innhold som samtidig er så godt dokumentert. Ifølge historien var minst 70.000 mennesker vitne til den siste åpenbaringen, 13. oktober 1917. Det som imponerer mest, er årstallet. Intet siffer har byttet plass her; det står faktisk nittenhundre og sytten. Bare 92 år siden altså, noe som også våre kjære pater Piotr innledet kveldens messe med å poengtere.

Fortellingen om Vår Frue av Fátima er et godt eksempel på noe som jeg for mindre enn to år siden ville ha blåst vekk, avvist og vært helt uinteressert i fordi den mangler en enkel bortforklaring. (Dette skrev jeg om i innlegget "Undere og mirakler" den 5. mai.)

Nå derimot, er jeg villig til å sluke hele fortellingen, og ikke nok med det: Den er så vakker, gripende og fantastisk at den i sin overjordiske virkelighet er nødt til å være sann. Hva den enkelte av oss tenker når vi er i kirken og ber Maria gå i forbønn for oss, er privat og personlig og varierer sikkert en hel del fra person til person. Jeg som er så fersk en katolikk som det er mulig å være, forstår nå mer og mer hvorfor Maria kan ha fått en slik betydning i Kirken som hun har. Det er bare helt rett og naturlig.

Hver eneste gang jeg er inne i min lokale, katolske kirke - som forøvrig er viet Den salige Maria - ligger jeg på kne og studerer ansiktsuttrykket og kroppsholdningen til den lille figuren. Iblant har jeg følelsen av at den har forandret seg litt siden forrige gang.