Rotekte - ordet som ble til en hel liten preken

I nest siste setning i gårsdagens innlegg på denne bloggen brukte jeg et begrep som jeg øyeblikkelig begynte å filosofere over. I stedet for å fjerne det og skrive noe som kunne virke mindre kontroversielt, valgte jeg å la begrepet stå for deretter å formulere noen tanker rundt det i dag.
Uttrykket jeg brukte ved slutten av innlegget i går, var "rotekte katolikk". Hvem er rotekte katolikk egentlig, og hva kjennetegner en slik framfor andre katolikker? Er det mulig å bli rotekte innenfor noe man starter med når man har nådd langt over midtveis i et gjennomsnittliv?
I bokstavelig forstand er det ikke mulig for en konvertitt å bli rotekte, såvidt jeg kan se. Hos meg f.eks., sto mine røtter i protestantisk jord ettersom jeg ble døpt, konfirmert og oppdratt innenfor Den norske kirke. Denne bakgrunnen fjernes ikke ved en konvertering, om den er aldri så oppriktig og dyptfølt.
En kikk i bokmålsordboka på Norsk Språkråds nettsider gir ingen videre forklaring: "rotekte (av I rot) helt igjennom ekte" er alt som gis av forklaring.
Svært ofte er det hensiktsmessig å dobbeltsjekke leksikalske fakta på svensk. Vi kan derfor kikke i Svenska Akademiens Ordbok, slå opp rotäkta og finne følgende: "... trädg. om träd l. buske: som uppdragits gm frö l. avläggning l. rotskott l. delning av moderplantans rötter l. dyl.; motsatt: ympad, förädlad. LdVbl. 1846, nr 32, s. 3. Rotäkta frukt­träd. LAHT 1928, s. 874. särsk, (i vitter stil, mera tillf.) bildl.: alltigenom äkta, tvättäkta, genuin l. dyl,..."
Den svenske forklaringen tar utgangspunkt i hagebruksterminologien og slår fast at rotekte kalles vekster som er vokst fra frø, avleggere, rotskudd eller ved deling av røtter. Det motsatte er "ympad", som betyr "podet".
Begrepet "podet" fikk det til å knitre i synapsene her jeg sitter, og jeg brukte bibelen.no for å hente fram oppslagsordet "podet". Romerbrevets 11. kapittel fra vers 17 sier:
"Noen av grenene er nå brukket av, og du som var en vill oljekvist, er blitt podet inn blant grenene og har fått sevje fra roten sammen med dem. Men innbill deg ikke at du er bedre enn grenene! Gjør du det, så husk at det ikke er du som bærer roten, men roten som bærer deg. Kanskje du vil si: «Grenene ble brukket av for at jeg skulle bli podet inn.» Ja vel, men det var deres vantro som gjorde at de ble brukket av, og det er din tro som gjør at du blir stående. Vær ikke overmodig, men frykt Gud!"
Klarere kan det ikke bli: Å ha blitt medlem av Den katolske kirke er slett ikke nok, og selv med en konvertering en gang i framtiden kan jeg aldri bli en rotekte katolikk. Det toget gikk da mine foreldre gjorde det eneste for dem naturlige en vinterdag på slutten av 1950-tallet: Å ta meg til dåp i Borge kirke og ikke i St. Birgitta i Fredrikstad. Jeg er for all ettertid å betrakte som en podet kvist og må utvise enda større ydmykhet enn de naturlige grenene på treet. Det er som om Paulus, den alltid like strikse brevskriveren, har skrevet den siste formaningen direkte til meg: "Vær ikke overmodig, men frykt Gud!"
Det er OK, jeg beklager at jeg i går lot meg rive med og tok i bruk store ord. Jeg blir aldri noen rotekte katolikk, men jeg kan kanskje bli en brukbar podet gren. Det er gudsfrykten i meg som avgjør, og jeg ser at veien fram er lang og krevende.