"Thick Description"

Som mellomleder i en kommunal virksomhet har jeg svært ofte muligheten til å snakke til samtlige kolleger på én gang. Jeg har simpelthen det privilegium å få holde en tale nesten så ofte jeg vil.
Jeg har et studium i sosialantropologi bak meg; faktisk et mellomfag (30 vt/90 stp) fra UNIT/AVH like før det skiftet navn til NTNU. Et par ganger har jeg overfor mine kolleger brukt følgende bilde på hvor umulig det er å gjenta fortiden, og på hvor mye vi erfarer, lærer og utvikler oss som individer og gruppe i løpet av én eneste dag. Jeg har sagt det omtrent slik:

”Tenk dere at vi sitter i møte alle sammen, akkurat slik som nå. Så kikker sekretæren inn gjennom døren og vinker på én av oss, som må følge med for å besvare en viktig telefon. Den som går ut, blir borte i eksakt tre minutter. Når hun eller han kommer tilbake til møtet, er forsamlingen pr. definisjon en annen enn da vedkommende gikk ut.
Den som var ute, vet ikke hva vi som ble igjen, har snakket om. Vedkommende på sin side, har hørt og erfart noe nytt i den presserende telefonsamtalen.
Vi som ble værende igjen på møtet, vet ikke hva vår kollega har fått høre i telefonsamtalen. I tillegg har kanskje enkelte av oss fått og/eller sendt lydløse sms mens vi har sittet her. Hva disse inneholdt, vet bare den som har mottatt eller sendt dem.
I løpet av tre minutter har forsamlingen endret seg betraktelig fordi strømmen av informasjon mellom hver enkelt møtedeltaker og personer utenfor dette rommet kan ha atskillig større innflytelse på den enkelte enn det som er blitt sagt høyt på dette møtet, hvor altså én var fraværende i 3 minutter.
Vi forandret oss alle sammen i løpet av de 3 minuttene.
Ingenting kan gjentas fordi situasjonen aldri er identisk på to ulike tidspunkt, om det så bare skiller noen minutter mellom tidspunktene.”

Denne lange tankerekken synker dypt ned i mine kolleger (vil jeg selv helst tro), og alle skjønner at dette spesielle eksempelet stemmer.
Selv har jeg utviklet eksempelet etter inspirasjon fra kulturantropologen Clifford Geertz, som i sin bok ”The Interpretation of Cultures” fra 1973 innførte begrepet ”thick description” om måten å beskrive en hendelse på. Han hevdet at for å forstå en kulturell hendelse fullt ut, måtte man vite mest mulig om tilstanden hos hver eneste aktør. Livssituasjon, bakgrunn, helsetilstand, økonomisk stilling, dagsform, humør etc. hos alle delaktige må kartlegges dersom man skal kunne få en komplett forståelse av samhandlingen mellom alle aktørene.
Clifford Geertz bruker metoden for å beskrive de sosiale og kulturelle prosessene under veddemålene om en hanekamp på Bali i Indonesia.
Om vi skal følge Geertz og premissene for hans ”tykke beskrivelse”, må vi kunne konkludere med at alt vi hører, lærer og erfarer i løpet av f.eks. en arbeidsdag, gjør oss til litt andre personer ved arbeidsdagens slutt enn det vi var ved arbeidsdagens begynnelse. Spiser vi både frokost og middag med ektefellen, og begge har tilbrakt dagen på hver sin arbeidsplass, er vi altså et litt annet ektepar ved middagsbordet enn ved frokostbordet samme morgen.
Og så kommer poenget: Når vi som katolikker har vært til messe og opplevd liturgien, hørt Evangeliet, bevitnet eller mottatt eukaristien og oppfattet budskapet om nåden, er vi en litt annen person enn det vi var før messen. Derfor er det så viktig i Den katolske kirke, tror jeg, at man overværer messe med en viss hyppighet.
For meg som er så fersk, er messen av uvurderlig betydning hver eneste gang jeg er til stede. Messen er alltid en opplevelse.
Katekismen forutsetter at messen oppsøkes på søndager; http://www.katolsk.no/kkk/k3_14.htm#2042 . Den lange, antropologiske analysen ovenfor utdyper kanskje én av de mange gode grunnene til at dette er viktig og betydningsfullt for hver enkelt. Den gir også et eksempel på hvordan jeg aktivt påvirker meg selv ved å skrive ned i detalj mine tanker mens jeg blir mer og mer katolsk i tro og sinn.